Det har skjedd mye siden sist, og i motsetning til hva jeg trodde ville skje så snart skolen var over, så har ikke ting roet seg ned. Jeg har fortsatt mye å gjøre, det er få dager som står ledige igjen, og liten tid til faktisk å jobbe. Men jeg kommer vel til å rekke over alt, akkurat som jeg gjorde før siste skoledag sist fredag. Og uansett hvor mye som står igjen selv nå, så føles det godt å ha den dagen overstått.

Min siste skoledag i Japan gikk mer eller mindre som forventet. Det var hyggelig å snakke med alle, og trist å ta farvel med dem jeg ikke skal se igjen før jeg drar. Det føltes rart å plutselig stå såpass ansikt til ansikt med sannheten, å få slengt i trynet at oppholdet er på vei til å avsluttes og vite at når jeg går ut av klasserommet denne gangen kommer jeg aldri mer til å vende tilbake. Jeg vet det høres melodramatisk ut, og jeg er klar over at jeg både kan og skal komme på besøk til Sano High School neste gang jeg reiser til Japan. Men selve livet blant japanske skoleelever, det som jeg har blitt kjent med i løpet av de månedene jeg har vært her, har jeg lagt bak meg helt og holdent. Det kan jeg aldri komme tilbake til, og det er det som kjennes merkelig.

Det er en spesiell følelse å stå alene på en scene som er hevet et godt stykke over gulvet, og se utover en folkemengde på mer enn tusen personer. Når man har kommet på plass der man skal være går det ikke lang tid før man kommer i gang med talen sin eller hva det er man skal gjøre, men jeg har alltid de lange to sekundene hvor jeg bare kikker på publikum, nærmest måler dem opp og ned. Jeg var heldig nok på siste skoledag til at jeg slapp å føle noen nervøsitet, så jeg kunne glede meg over opplevelsen uavbrutt av det stikket i magen. Selve talen gikk veldig bra. Jeg fikk mye ros, hvorav de kommentarene som var hyggeligst å høre var at jeg snakket som en japaner, og at talen min var rørende. Det må vel være et tegn på at jeg har gjort det bra, og kjennes godt å få litt anerkjennelse for arbeidet mitt i og med at jeg virkelig gjorde mitt beste. Humøret mitt steg veldig så snart talen var overstått, og det var en lettelse å kunne fokusere på å nyte den siste skoledagen uten å tenke på å måtte prestere noe mer.

Etter avslutningsseremonien i gymsalen gikk vi tilbake til klasserommet. Læreren min hadde forberedt et lite overraskelsesparty, og hadde med seg fire toliters teflasker. Klassekameratene mine hadde fått beskjed om å ta med seg hver sin lille gave til meg. De fleste hadde kjøpt noe tradisjonelt japansk godteri eller sjokolade, og det endte selvfølgelig med at vi spiste det sammen, der og da.

Fujiwara-sensei og Megumi.

Selve skoleopplegget sluttet litt over elleve om formiddagen, men jeg ble igjen med noen klassekamerater for å se på klubbopptredenene etterpå. Musikklubben, dramaklubben og danseklubben var blant de som hadde de beste forestillingene, og særlig var jeg glad for at jeg ble igjen helt til sist for å høre på bandene. Det var siste opptreden for et av dem, og det hele ble en litt sterk opplevelse. Jeg er glad for å ha det som det siste minnet av livet ved Sano High School.

Tårene hadde holdt seg unna mesteparten av tiden (med et lite unntak når klassekameratene overrakte gaven fra alle til meg, et minnealbum med bilder og små kort med en håndskrevet beskjed fra hver av dem), men på hjemveien kom de for fullt. De varte ikke så lenge, men de var intense, og i løpet av den tjue minutter lange sykkelturen fikk jeg virkelig kjenne på hvor trist det faktisk er å forlate alt som er her. Jeg har ikke blitt så altfor godt kjent med noen, men jeg har på en måte blitt glad i livet her allikevel. Jeg har slått røtter i Japan, og røtter gjør vondt å røske opp omtrent uansett. Mange av følelsene handler om vaner, og det ligger noe motvilje i det å skulle bli kastet ut i enda en ny hverdag som ligger så langt unna den jeg har blitt vant til nå. Jeg vender meg vel til det, som jeg vendte jeg til å bo i Japan; men det vil komme perioder hvor jeg vil savne menneskene og stedene jeg ble kjent med her, og hvor jeg vil ønske at jeg kunne dra tilbake.

En verden som er trygg og uten utfordringer, er det jeg lengter etter nå. Jeg er så nær ved å komme dit, det står mindre enn en uke igjen, og jeg stålsetter meg for noen dagers konstant arbeid. Tryggheten etterpå kan jeg nyte uavhengig av sluttresultatet, men det føles jo bedre om jeg vet at jeg nådde helt opp. Nå handler det ikke engang om å gjøre mitt beste, det handler om å rekke over alt, og jeg har ikke noe valg. Det blir et kappløp med døgnene, men det går helt greit, for trådene som gjenstår er viktige. Når jeg har knytt sammen alle dem, kan jeg overlate ting til seg selv.

I snart ti måneder har hver eneste morgendag vært ukjent, og fremtiden fylt med ting som måtte gjøres. Ofte ting som måtte klares også, og når man aldri har gjort dem før vet man naturligvis ikke hvordan det vil gå. Bekymringene er unødvendige, om man utvider bildet, men mens man befinner seg i det øyeblikket og den situasjonen, har man sjelden forutsetningene for å gjøre det. Utvidelse av bildet, gjerne kalt perspektiv, er noe som kommer i ettertid. Forhåpentligvis vil man lære, og fra der av la gå de nye bekymringene som man klarer å kjenne igjen som overflødige. Men prosjekter og utfordringer større enn de man fram til nå har møtt vil fortsette å komme, og slik fortsetter også prosessen. Gang på gang, fra bekymring til kampvilje til lettelse til lærdom, og hver gang man kommer igjennom en syklus, har man fått en ny erfaring.

En gang stopper det kanskje, men egentlig tror jeg ikke det. Man lærer å takle det på en bedre måte, og man blir mer i stand til å velge sine kamper, men selv om utfordringenes natur er annerledes, så vil man fortsette å gå gjennom prosessen. For uansett hvor stor man blir, så finnes det vel noe større enn en selv?

Jeg ser sirkelen. Jeg har jobbet på lag med den grundig, lenge og med hele meg innblandet, og ønsker nå å ta en liten pause. Å trekke meg tilbake til en verden som er trygg og uten utfordringer, og bli der til jeg har hvilt ordentlig ut. Deretter skal jeg begynne på nytt, med nye, enda større prosjekter, og en fighting spirit som er en blanding av Nishi Sakai Judo Club og alt annet jeg har kjempet med til nå. Mange ting vil bli første gang, men en del utfordringer vil jeg gjenkjenne; og det jeg har lært her vil komme til nytte, uten tvil.

Dårlig tid er for øyeblikket en undervurdering av dimensjoner, men avtaler bør holdes for det. I dag har jeg vært hjemmefra siden jeg dro om morgenen til klokka halv åtte-åtte, og jeg har spist både lunsj og middag med japansklæreren min. Vi hadde vår siste japansktime i dag og dro for å spise yakiniku etter at skolen var ferdig, og som en avskjedsgave til meg betalte hun for alt. Etter det dro vi hjem til henne, og tilbrakte nesten to timer med å lære meg hvordan man tar på seg en yukata. Å kunne kle på seg en yukata skikkelig er lærdom for livet, og virkelig noe jeg kommer til å få bruk for i og med at jeg har kjøpt to stykker; en til lillesøstera mi, og en til meg selv.

Femte forsøk, gjort (nesten) helt på egenhånd. Det ble egentlig veldig bra, og jeg er kjempefornøyd med at jeg valgte den yukataen.

YFU-møtet gikk bra, det også. Jeg fikk skryt for talen min, og til tross for en hodepine gikk de fire timene nokså fort. Med én to siders tale ganger alle utvekslingselevene i rommet ble det hele noe ensidig, men det var gøy å få ta en titt på de andre som jeg jo ikke har sett siden juni. Jeg fikk for øvrig god tid til å snakke med Okasan, og vi dro for å spise middag og se på julebelysning i Osaka sentrum. Alt i alt var den nittende en grei dag, og jeg er glad for å ha den overstått.

I dag er det den tjuende, og selv om jeg fortsatt har natten til å jobbe, kan ikke dagen i dag regnes som noe annet enn over. Tjueførste, tjueandre, fri på den tjuetredje og deretter den tjuefjerde; siste skoledag, siste frist, og dagen som skiller mellom arbeid og hvile. Som jeg sa tidligere så har jeg ikke noe valg, det handler ikke om å gjøre sitt beste men om å prestere. Med det i tankene skal jeg jobbe, skrive tale, avskjedsbrev og julekort, og knyte godt sammen de trådene som fortsatt er løse. Jeg har knapt tid til å glede meg til hva som kommer etterpå, men selv nå kjenner jeg lengselen etter litt tid for å hvile meg helt.

Det er upraktisk å føle så sterkt akkurat nå som jeg har så mye å gjøre. Særlig fordi det meste av arbeidet er takkekort og farvelbrev, og dermed trigger tårene. Jeg sitter på rommet, prøver virkelig hardt på å få satt sammen det brevet til vertsfamilien, men akkurat nå går det ikke. Bare jeg leser den første setningen, ”det er knapt så jeg kan forstå at det har gått ti måneder allerede”, kommer ufrivillige tårer og snørr. Jeg kan stoppe papirdotter i nesa, så snørret går greit. Det samme fungerer ikke med tårer, og det er vanskelig å skrive (for ikke å snakke om å tenke klart) når man ikke kan se. Og så gliser jeg samtidig, fordi jeg er oppgitt over meg selv for at jeg gråter igjen, for det samme skjedde i går, og jeg har bare kommet noen setninger videre. Å skrive dette brevet var en stor nok oppgave fra før. Nå føles det nærmest umulig. Men det kan det ikke være, for YFU-møtet er til helga, og jeg er nødt til å være ferdig med både brevet og talen innen da. Og begge deler bør helst bli bra.

. . . . . . . . . . . .

Jeg skiter i å konkurrere med de andre. Jeg har gjort dette på min egen måte, og det holder. Jeg vil ikke vippes av pinnen selv om det som møter meg virker perfekt.

Jeg har mye igjen der, jeg vet det, og den neste utfordringen skal jeg ta som en øvelse. Jeg kommer til å skrive en beskjed til meg selv, med svart tusj på håndflata, for å passe på at jeg ikke glemmer meg bort. Jeg skal møte følelsene av å være dårligere enn de andre, skal se dem inn i øynene og høre på dem og huske på hva jeg skrev. Huske på å være sterk, og at det er bra nok, slik jeg har gjort det. At det er mitt, og originalt, ikke en svak kopi av noe av det de andre har gjort. Jeg har fortsatt problemer med at jeg føler at andre er bedre enn meg, og av grunner jeg ikke helt kjenner er det ekstra ille i forhold til utvekslingsopplegget.

Jeg vet at det ikke er bra å tenke sånn. Jeg vet at tankene er unyttige, ødeleggende, og til et visst punkt så vet jeg at de ikke er sanne. Jeg skulle gjerne skrevet et innlegg om hvordan jeg er frigjort fra falske forventninger, om at jeg ser allting klart, og står uberørt av å bli målt opp mot de som har oppfylt ”kravene” på en bedre måte. Men problemer kommer ikke alltid ferdig løst, og jeg velger å være ærlig om hvordan det står til med dem akkurat nå. Ved å skrive dette, og faktisk poste det, har jeg befridd meg selv for all skam som fulgte med de følelsene. Det er få ting som hjelper bedre på vonde tanker enn å dele dem med andre.

Dette blir som den endelige prøven. Jeg skal kaste vekk de problemene, i håp om å være fri for dem for alltid. Hvis jeg klarer det til søndag, kan jeg klare det uansett hva.

Mindreverdighetskompleksene, jeg trenger dem ikke. De passer ikke meg, ikke den jeg har blitt til i løpet av de siste to årene og særlig siden mars i år.

Jeg har kommet til slutten av året, og har virkelig begynt å få det travelt. Jeg skal gjøre ditt og datt, skrive takkebrev og farvelkort til trenere og lærere ved to-tre forskjellige skoler, og ikke minst forberede to taler; den ene til skoleavslutningen, og den andre til det kommende YFU-møtet. I tillegg kommer avskjedsgaver, farveller, og diverse andre småsaker. Ting går fort, tiden enda raskere, og jeg har mange løse tråder å knyte sammen før hjemreise. Etter siste skoledag den 24. desember vil det formelle kjøret være over, og jeg kan puste lettet ut; da er alt som gjenstår å dra på shopping, middag og karaoke med kamerater, og å ta farvel med alt og alle jeg har møtt her. Noe som egentlig blir trist nok, men som jeg tross alt ikke behøver å stresse for å forberede.

Jeg har en liste over arbeidsoppgaver snart like lang som skjermen på dataen, men av en merkelig grunn så plager det meg ikke. Det føles ikke overveldende, og jeg har ingen problemer med å jobbe. Etter en måned med lavt energinivå, som startet med en forkjølelse men ikke steg noe særlig selv etter at hosten for det meste var borte, kjennes det som at jeg har blitt født på nytt. Siden fredag kveld har jeg hatt en utrolig arbeidslyst, og den kommer mer enn godt med; det er nesten så jeg er glad for at jeg har mye å gjøre.

Samtidig er det som at jeg i virvaret av taler, brev og energi har mistet oversikten over hvor lite tid som er igjen. Jeg har YFU-møtet på den 19. som jeg jobber imot, samt skoleavslutning og tilhørende tale på julaften om knapt to uker. Før det er overstått finnes det ikke noe etterpå, men jeg er jo klar over (det er rene fakta, ikke annet) at når skolen er slutt og ferien begynner, er det bare litt mer enn to uker igjen. Seksten dager, som virkelig ikke er noen tidsmengde i det hele tatt. På seksten allerede travle dager skal jeg ta farvel med alt, alt som finnes i Japan. Sett fra de aller fleste synsvinklene (om enn ikke den helt viktigste), så holder det ikke.

Tid til å ta farvel med skolen og klassekameratene mine har jeg også litt for lite av; til uka fortsetter eksamen, samt dagene hvor jeg drar på skolen, sitter for meg selv og leser eller jobber i et par-tre timer, for så å dra hjem igjen og jobbe der. Alle har det travelt, det er ikke bare jeg, og de stakkars medelevene mine sitter med nesa nedi tekstboka nærmest døgnet rundt for tiden. Når prøvene er over er det kun seks skoledager igjen, hvorav ingen varer lenger enn til ett; så selv om jeg skal møte en del kamerater i ferien, er det mange å snakke med og liten tid til å gjøre det på.

Jeg kommer meg vel gjennom alt jeg må gjøre, og hjemreisedato er bestemt og etterlengtet. Allikevel har jeg blandede følelser, og ikke så få av dem, heller. Dette minner litt om tiden før avreise og den aller første tiden i Japan, selv om det på mange måter er helt forskjellig. Men det at tidsbegrepet og bekymringene drukner litt i adrenalinkicket av å ha så mye å gjøre, er en tydelig likhet. Jeg skal jobbe, utnytte bølgen jeg er på for øyeblikket, og så får vi se hvordan allting blir til slutt. Jeg, for min del, er nysgjerrig på å se hvor lenge jeg kan opprettholde et energinivå som slår godt gjennom taket.

Å dra på utveksling er noe jeg har hatt lyst til lenge, men det var først etter at jeg for rundt fire år siden ble skikkelig interessert i Japan at ønsket slo inn for alvor. På den tiden virket det mer som en fjern drøm enn noe som faktisk kunne bli virkelighet, for Japan, både tidsmessig og i generell avstand, var så langt unna. Allikevel var jeg ofte på nettet og leste blogger, fant bilder og så på videoer lagt ut av andre ungdommer som levde drømmen. Jeg slukte alt jeg kunne finne, og skapte meg ut i fra det et eget bilde av hvordan mitt utvekslingsår ville se ut.

En av mine største bekymringer på den tiden, var at jeg ikke ville klare å komme inn i klassemiljøet. At ingen ville snakke til meg, at jeg for dem ville vise meg å være uinteressant, og at jeg ikke ville få til å henge med på det sosiale. Av alle bloggene og videobloggene jeg leste og så på var det ingen som tok opp det med å være kameratløs på skolen, og jeg fant ikke ett eneste hint om at noen av dem slet med å bli kjent med folk. Jeg var redd for å være dårligere enn de andre, redd for at jeg ikke skulle møte opp til det som forventes av en utvekslingsstudent.

Etter hvert som Japan gikk fra å være en drøm til å bli en stadig nærere virkelighet, begynte bekymringene å visne bort. Jeg sluttet å tenke så mye over de eventuelle problemene, og tankene mine gikk mer i de baner at det får gå som det går. Sannsynligvis går det vel bra, og hvis ikke, så klarer jeg meg uansett. Men selv om de direkte bekymringene ble borte, forsvant ikke tankene om ikke å være en like ”god” utvekslingsstudent som de andre i kullet. Det er først de siste månedene at jeg har klart virkelig å kvitte meg med de tankene. Jeg har innsett og godtatt et faktum som jeg egentlig har kjent til lenge: at alle gjør året på sin egen måte, og at det er meningsløst å sammenligne seg selv med de andre elevene. Det finnes stort sett ikke dårlige måter å komme seg gjennom på, og de falske oppfatningene jeg hadde om at jeg burde oppføre meg og tenke sånn og sånn er helt unyttige, unødvendige, og har gjort mer skade enn de har hjulpet.

Sannheten er at det ikke er nødvendig å stresse for å komme seg inn i det sosiale. Det er greit å ta seg fri innimellom, og lese en bok eller bare sitte og tenke. Å spise lunsj på skolen alene en dag fordi du er trøtt og ikke orker å forholde deg til andre er også helt ok, og selv om det akkurat da kan føles som en stor sak, så går det opp for en etter hvert hvor liten rolle de minuttene faktisk spilte. Det er viktig å jobbe litt for å bli kjent med klassekamerater og de andre på skolen, men det er ikke noe som er verdt å bekymre seg over. De tingene går mer eller mindre av seg selv, tro det eller ei. Det er på en måte litt som å begynne på ungdomsskolen, eller videregående; i begynnelsen kjenner du ikke de andre, hele situasjonen er litt rar og uvant, men det går seg til. Når et halvt år har gått, føles det nye klassemiljøet som den mest naturlige ting i verden. Som utvekslingselev tar det gjerne litt lenger tid enn et halvt år og man blir ikke fullt like integrert, men det skjer omtrent på samme måte.

Jeg snakker nå regelmessig med de fleste i klassen, pluss mange andre i parallellklassene samt i trinnet over og under; og jeg er på hils med så godt som halve skolen. Selv om jeg i starten til stadighet bekymret meg over at jeg ikke ble godt nok kjent med de andre, ser jeg nå at det jeg har oppnådd holder mer enn mål. Det viktigste er at man klarer å nyte dagene, og ikke stresser dem bort med tanker på alt man burde gjøre.

Helt til slutt, et lite tips: det beste du kan gjøre for å bli tatt godt imot, er å smile. Mye, fra hjertet, og til alle de som nysgjerrig møter blikket ditt. Smil til medelevene dine selv om du ikke aner hvem de er, og du kommer til å merke hvordan du får et positivt omdømme som sprer seg over hele skolen. Det virker kanskje overdrevent, og i Norge ville det vært det, men i Japan vil du passe perfekt inn. Folk kommer til å være kjempenysgjerrige, men sjenerte og ofte redde for å komme bort, men om du virker imøtekommende og som en hyggelig person, gjør det alt mye lettere. En annen ting som jeg har lært meg, er at de færreste, selv om det kanskje kan virke sånn, er negativt innstilt. Påstanden om at japanske skoleelever er sjenerte viser seg sann oftere enn usann, og det sjenerte, usikre ansiktsuttrykket er lett å mistolke som at de ikke liker deg. Som oftest er det motsatt, og de vil gjerne bli kjent, men de aner ikke hvordan de skal oppføre seg, hva de skal snakke om, eller om du i det hele tatt kan japansk. Den beste løsningen er å gå bort til dem selv, og starte en samtale. De aller fleste blir kjempeglade.

Hun på bildet, Yukari, er et godt eksempel. Jeg prøvde å bli kjent med henne ganske tidlig, men hun lot til å unngå blikket mitt og sa knapt hei tilbake når jeg hilste på morgenen. Jeg dro ganske fort den slutningen at hun ikke var interessert i å snakke med meg, for hva skulle jeg ellers tro? Etter hvert har jeg funnet ut at hun ikke kunne tro at jeg skulle være interessert i å snakke med henne, og dessuten var redd for å måtte bruke engelsk. I det siste har vi blitt godt kjent, og nå snakker vi nesten hver eneste dag. Jeg gruer meg nesten litt til å reise hjem til Norge og ikke kunne treffe henne; MEN, vi har avtalt at vi skal skype. Og om jeg en gang kommer tilbake til Japan, skal vi reise til Namba.

Mentalt sett er jeg allerede i gang med å ta farvel med livet mitt her i Japan. Det er fortsatt en drøy måned igjen, og det er forhåpentligvis ikke noe av det vante som har blitt siste gang helt ennå, men det kjennes rart at det er så lite som står igjen mellom dagen i dag og aller siste farvel. Å faktisk kunne se at takoyaki, kjøpesenteret, treninga og Yukari – Risa – Chisato – Rie – Murakami – Kitade kommer til å bli en siste gang, er litt overveldende. Fram til for noen uker, en måned siden, har den gjenværende tiden føltes som en evighet.

Jeg vet at det er bedre at smerten spres utover en viss periode i stedet for å komme for fullt med alt på en gang, men det skaper så store kontraster. Jeg gleder meg til å komme hjem, men gruer meg til å reise. Lengter hemningsløst etter det jeg savner der hjemme, men vil ikke forlate det som i Japan har begynt å bety noe. Det er ikke så altfor vanskelig å legge de tankene litt til side for å nå målet om at den siste tiden skal bli skikkelig bra, men de kommer alltid tilbake når jeg får en stund for meg selv som er tom for alt annet.

Desemberdager som denne burde det finnes flere av. Seksten grader ute, pluss, ikke minus, sol og for varmt til å gå i jakke. Jeg trente ikke i går så jeg var ikke fysisk sliten, og ting har fått lov til å gå i det uregelmessige tempoet som jeg liker så godt. Det som passer seg selv, og befrir meg for plikter annet enn bare å flyte med strømmen. Fram til lunsj var jeg med Okasan og Otousan på en slags, jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, tradisjonell japansk arrangement. Halve nabolaget var der, flere barn enn voksne, og vi fikk gratis omochi, tradisjonelt japansk godteri laget av risdeig og dekket med sukkerblandet soyasaus eller bønnepulver. Jeg fikk også være med i prosessen med å lage det; jeg banka deigen med en stor treklubbe. Det ble annonsert høyt at en person fra Norge nå prøver seg på deigen, og da samlet det seg selvsagt mange folk rundt som ville ta bilder. Det er ikke meg imot å være midtpunkt i en sånn situasjon, og jeg bryr meg ikke om at jeg sikkert gjorde en mindre god jobb. Jeg er bare glad for at jeg slapp å treffe fyren som eltet deigen innimellom slagene mine, i hodet med klubba.

Resten av dagen har jeg tilbrakt på egenhånd, og det er da jeg kommer inn i den tidligere nevnte behagelige sinnsstemningen. Den er i stor grad stille, jeg forsvinner på en måte inn i meg selv, og når jeg ikke distraheres av alt utenfor, blir tankene veldig klare. Selv om de stille stundene er det jeg har lært meg å se på som balanse og harmoni, får de til tider et melankolsk preg. Det er så mye jeg er glad i, så mye jeg kommer til å savne. Det ser ut til å bli mer og mer for hver eneste dag som går, noe som kommer til dels av at jeg stadig opplever nye ting, og til dels av at jeg ser annerledes på en del av det som har vært her siden jeg kom hit. Jeg ville aldri ha utsatt hjemreisen, hadde jeg hatt det valget, men det blir trist å forlate alt som er her. Hjemreisen i seg selv er ikke så ille, for den er full av forventninger og et knapt års lengsler. Det som plager meg, er tankene på aldri å kunne virkelig komme tilbake til mitt Japan.