Jeg har nettopp ringt til vertsfamilien min. Det var Otousan som tok telefonen, og etter å ha snakket litt med ham, prata jeg med Satoko, vertssøsteren min. Jeg snubla litt i ordene, men det var greit. Japansk gikk flytende, som om det siste drøyt halve året jeg har tilbrakt tilbake i Norge aldri hadde vært. Så godt som, i det minste.

Aa, Johanne! Genki? Han var glad for å høre fra meg. Aldri så lite overrasket, men veldig glad. Og akkurat det ga meg, gir meg fortsatt, en følelse av ubeskrivelig lettelse. Mer enn jeg har vært villig til å innrømme ovenfor noen, har det plaget meg, det at jeg knapt har hatt kontakt med familien siden jeg dro fra Japan. Jeg har skammet meg, bekymret meg, bannet over meg selv og kjeftet på japansk… Spurt om hvorfor jeg ikke bare tar kontakt, og fått som svar at jeg ikke vil, ikke tør, ikke orker. Ikke i dag. Slik har månedene gått, og jeg har bare blitt sikrere og sikrere på at de føler seg støtt og er sinte på meg. Og så kommer jeg meg opp, tar meg sammen og bare ringer – og alt er bra. De har det bra, de er glade for at jeg ringte, de savner meg. Vi snakker sammen i totalt elleve minutter, og avtaler før vi legger på at vi skal snakkes på skype.

Jeg ba om unnskyldning, selvfølgelig. To ganger. Men det var greit. Det var helt ok, ii yo, og ingen ting å bekymre seg over. Etter at jeg la på var det en demning som brast, og det føltes som det rette å gjøre å skrive om det. Det er en god del gift i denne teksten, men det er bra, for det betyr at giften er ute av meg. Vi får se om det kommer noen flere blogginnlegg etter hvert, jeg vet ikke. Men ting løser seg alltid, en etter en. Bare vent og se.