Mens jeg var i Japan, og særlig fra april til midten av september da jeg trente hos Nishi Sakai, var judo mer eller mindre alt. Hele uka var lagt opp etter treningene, hvilket egentlig helt fra begynnelsen var veldig stressende. Treninga var tøff, og jeg gjorde det bare verre ved å nekte meg selv å vise svakhet og å prøve å gjøre mer enn mitt beste for å holde tritt med de andre. Jeg tror imidlertid ikke at jeg ville gjort det noe særlig annerledes om jeg hadde fått gå tilbake for å prøve på nytt. Vel, muligens med unntak av perfeksjonismen og prestasjonsangsten; ingen av delene var egentlig nødvendige.

Bortsett fra det, som sagt, er det ikke noe jeg ville ha forandret på. For selv om det å trene judo i Japan krevde mye av meg, fikk jeg absolutt noe positivt ut av det. Etter hver trening fikk jeg en sånn ”yosh, jeg klarte det!”-følelse, og jeg kjente meg virkelig sterk. Treningene var alltid intense, og jeg fikk jobbe hardt og sammenhengende. Nå som jeg er hjemme igjen, og ofte fungerer som trener, er det vanskelig å komme opp i det samme tempoet med min egen trening. Jeg merker at jeg har lyst til å jobbe hardere. Jeg har ofte med meg et hint av Japan når jeg leder treninga selv, men i og med at jeg må ha oversikt over alle andre og passe på at ingen tar snarveier og jukser eller skader seg, blir det nærmest umulig å være med på slitet selv. I Japan hadde jeg trenere som skrek til meg om jeg slappet for mye av; og da var det ikke snakk om å gå og sette seg litt om man følte seg utslitt.

Det jeg får av teknikktrening og faktisk judo her i Mysen veier opp for alt jeg fikk ut av Nishi Sakai og Rinku Shonan i Japan til sammen. Den største forskjellen mellom Nishi Sakai i Japan og Kano Judo i Mysen må vær at mens vi på Kano Judo fokuserer på judo som helhet og trener på å få flyt i teknikkene og se sammenhenger, var treninga i Nishi Sakai lagt opp for å gi medlemmene så god fysisk utholdenhet og styrke som mulig, samt for å få dem til å adlyde treneren, uansett hva. Det hender at jeg savner å slite i to og en halv time, til drakta er våt av svette og beltet utapå fuktig. For selv om selve treninga ved Nishi Sakai for det meste var ganske jævlig, ble jeg både vant til og glad i følelsen av lykke og mestring når trenerne sa ”taisou” og det endelig var tid for å tøye ut. Men jeg er kjempeglad for å være hjemme hos judoklubben min i Mysen igjen. Det var en del ting ved treninga i Japan som ikke var bra. Særlig hos Nishi Sakai, men også ved de andre klubbene jeg besøkte i løpet av de ti månedene jeg var i Japan.

En ting er det at ungene i Nishi Sakai virkelig levde judo. Ikke judo som helhet, slik jeg ser det, men judo som konkurransesport. Det er ikke noen underdrivelse å si at så godt som hele livet deres dreide seg om å trene. Ungdomsskoleelevene hadde trening alle dager i uka, noen ganger med fri på onsdag, og på lørdag og søndag hadde de økter både morgen, ettermiddag og kveld. Den eneste gangen det var ok å ta fri, var når de hadde eksamen på skolen; da hadde de en uke, omtrent, hvor de ble beordret hjem for å pugge. Ellers måtte de på trening, og nåde den som skulle ytre noe ønske om å ta seg fri. Jeg har faktisk sett gutter bli banket halvveis opp fordi de hadde lyst til å slutte i klubben, og også sett folk bli skreket til fordi de kom litt for sent eller hadde vært borte en gang.

Jeg er helt sikker på at ikke alle klubber i Japan er som dette. Det eneste Nishi Sakai gjør, rent bortsett fra å bygge opp lydige roboter med en ekstrem styrke og utholdenhet, er å få unger helt nede i barneskolealder til å hate judo. Jeg ble på en konkurranse en gang spurt av et tidligere medlem av Nishi Sakai om jeg syntes japansk judotrening var hardt, på hvilket jeg svarte at nja, jo da, man blir ganske sliten. Da sa hun ”du vet, det er ikke ’Japans judotrening’ det du holder på med. Det er bare Nishi Sakai som holder på sånn”.

Det var enten hell eller uhell som gjorde at jeg begynte hos Nishi Sakai. Hell eller uhell, alt ut i fra hvordan man ser på det. Judoopplevelsene i Japan var verdifulle, men jeg er glad for å være tilbake i klubben min. Og så får jeg se etter hvert, hvor stor plass judo skal ta i livet mitt.