I det siste har alt handlet om Japan. Nå har det falmet litt, katastrofen fanger ikke like mange forsider, og heller enn gråtende japanere er det ulmende atomkraftverk som vekker interesse og sympati hos folk flest. For meg har det ikke bare vært jordskjelv og tsunami, men også en samling i Oslo med utvekslingsorganisasjonen min YFU og deres nye utvekslingselever til Japan, som har gjort landet til hovedsaken i hodet mitt denne uka.

Jeg lider med Japan, i den grad empatien min strekker til. Men først og fremst er jeg lettet over at mine bekjente er ok, at vertsfamilien, kameratene og lærerne har det bra, og at Osaka slapp unna med minimale skader både fra jordskjelvet og tsunamien. Den delen av landet som jeg lærte å kjenne fortsetter livet sitt mer eller mindre som før, i hvert fall foreløpig.

Allikevel gjør det vondt å lese VGs overskrifter. Over 20.000 døde og savnede i Japan, tallene stiger, 15.000 forventet døde bare i Miyagi. Mange av byene vi hører om i anledning katastrofen er steder jeg ikke har noe spesielt forhold til – noen har jeg knapt hørt om før – men til tross for det føler jeg en viss tilknytning. Dette er Japan, daisuki ni natta Nihon, og jeg vil ikke at de skal ha det vondt.

Dagen da jordskjelvet inntraff, den 11. mars, markerte ettårsdagen for min avreise til Japan i 2010. Av selvsagte grunner gikk jeg ikke rundt og tenkte på dette akkurat denne fredagen, men på YFU-samlinga dagen etter slo det meg at det føles veldig merkelig at det begynner å bli såpass lenge siden. Ser jeg tilbake på det, gikk det året der utrolig fort. Det passerte dessuten på en nokså merkelig måte, hvor tiden som hadde gått virket fjern og utilgjengelig, mens tiden som sto igjen var en gigantisk, uforanderlig og stillestående håpløshetsblokk. Men så kom jeg meg altså hjem, og tiden har fortsatt å gå også etter det. Jeg har ikke noe særlig tidsperspektiv på månedene jeg tilbrakte i Japan; for alt jeg vet kunne det ha vært ti år siden. Jeg kjenner ikke så mye på det. Mest av alt, kjennes Japan og månedene langt borte. Å se de smånaive nye utvekslingselevene så vidt i gang med året de ikke aner hva kommer til å by på, plasserte i meg nærmest en følelse av håpløshet. Det føltes som om det var jeg som skulle til Japan, jeg som nok en gang skulle begynne fra scratch og slite meg gjennom det lille helvetet som oppholdet i Japan tross alt var. Skulle jeg reist med det jeg vet nå ville hele opplevelsen vært annerledes, gjerne lettere på flere måter. Å dra på utveksling til Japan med den bagasjen jeg hadde før jeg dro, er derimot ikke en situasjon jeg ville satt meg i igjen.

Jordskjelvkatastrofen, samt samlinga med årets nye YFU-studenter som skal til Japan, har kastet tankene mine tilbake. Å på samlinga få snakke japansk med en japaner (som for øvrig er utvekslingselev i Norge og bor hos familien til ei av de norske som reiser til Japan i år), var herlig. For en liten stund var det som om hverdagen og jeg ble snudd tilbake til Japan-modus, og jeg følte meg faktisk hjemme. ”Dette er noe jeg kan, dette kjenner jeg igjen.” Jeg savner å høre japansk, jeg savner å snakke det med folk som forstår meg og kan svare. På den måten har jeg nesten vært takknemlig for all tv-dekningen av katastrofen; jeg har jo aldri hørt så mye japansk på norsk tv som det har vært i det siste. Jeg vil ikke tilbake, ikke enda, men jeg lengter etter kontakt med noen som kan få meg tilbake i Japan-modus. Sånn som det er nå har jeg bare meg selv, og selv om det kan være givende å diskutere med meg selv på japansk, savner jeg den delen som går ut på kommunikasjon. Ordene er der uansett sammenheng, men det at språket våkner til live kjenner jeg først når mottakeren responderer slik japaneren gjorde mens jeg levde i Japan.