Målene og delmålene jeg jobber mot nå etter å ha kommet hjem, er avgjørende for fremtiden min på relativt lang sikt. Det handler om karakterer på videregående som vil avgjøre om jeg kommer i gang med psykologutdannelsen min innen den tidsrammen jeg forventer. Det er planene om å ta det tredje året av videregående som privatist med eksamen i alle fag før jul, og alt som må ordnes i sammenheng med det. Og så er det boken om hvordan overleve som ungdom, som veldig gjerne skulle vært halvferdig skrevet så fort som overhode mulig. I tillegg til dette kommer hodet mitt som ikke klarer å sitte stille, men som hopper fra plan til plan og fra bok til bok, i en kanskje nyttig men litt distraherende søken etter ny kunnskap som på en eller annen måte kan være til hjelp i arbeidet mitt.

Hjernen min er fylt til randen, og opptatt. Men til tross for at jeg har mengder med arbeid som skal gjøres, kjenner jeg ikke i det hele tatt noe til motløsheten og det overveldende, negative presset om å lykkes som jeg levde med konstant i Japan. Og det er akkurat dette jeg ser på som den største og viktigste forskjellen mellom livet som utvekslingselev i Japan, og hverdagen her hjemme.

Om jeg skal sammenligne livet mitt i Japan med livet etter å ha kommet tilbake til Norge, er det ett aspekt som står sterkere enn noe annet: trygghet. For mens et mislykkende i en eller flere av oppgavene som hører til hverdagen jeg lever i nå potensielt kan bære med seg konsekvenser for flere tiår fram i tid, er det livet som utvekslingsstudent, hvis små seire og nederlag betyr nokså lite i den store sammenhengen, som jeg husker som mest stressende. Det å være ny i en fremmed kultur og hele tiden skulle streve for å tilpasse seg og oppføre seg riktig, er utrolig energikrevende. Nå i ettertid vet jeg at jeg kunne (og i mange tilfeller burde) ha tatt ting litt mindre på alvor; for det viste seg sjelden å være så viktig eller så farlig som jeg trodde når jeg var midt oppi det. Et eksempel er på judoklubben Nishi Sakai, hvor jeg med fordel kunne ha oppført meg litt mer som en utlending, dvs. ikke brydd meg så mye med høflighet mot treningskameratene, som flere ganger gikk over grensen i forhold til uhøflighet mot meg. Et annet eksempel er generelt i kommunikasjon med kamerater, lærere og vertsfamilien; det hadde ikke skadet meg om jeg hadde gjort et par flere feil, kulturelle eller språklige. Men siden jeg var oppsatt på perfeksjonisme, ble det mange unødvendige anstrengelser fra min side, og det, igjen, sluker energi.

Et lite sidespor, helt kort: den generelle usikkerheten jeg levde med som utvekslingselev, kan sammenlignes med usikkerheten, håpløsheten og mangelen på forståelse, innsikt og dermed også initiativ som man ser hos ungdommer fra 12, 13 år og oppover, gjerne fram til slutten av deres videregående skolegang. I den perioden er det mange som føler seg ensomme og fremmede, og de er veldig opptatt av, men samtidig usikre på, hva andre forventer av dem. Så prøver de å oppfylle krav de egentlig ikke vet om er korrekte eller ikke, som de mer eller mindre har gjette seg fram til. I slike situasjoner kan det lett kjennes som at de mislykkes fordi de føler at uansett hva man gjør, så blir det ikke rett. Men hvordan kan man kjempe målrettet og oppfylle krav om man ikke har noen forståelse for hva kravene faktisk går ut på? Og hvordan kan man nå et mål om man må lete seg fram til startstreken i blinde? Dette er ganske nøyaktig det samme som utvekslingselever i en helt fremmed kultur går igjennom; de går inn i en ny og, for dem, mer komplisert verden. Den største forskjellen blir vel at tilpasningsproblemene som en utvekslingselev opplever er enda mer konsentrerte, finnes i nærmest alle arenaer av livet i det nye landet, og må løses eller gis opp over kortere tid enn hos en vanlig forvirret og fortvilt tenåring.

Det er lett for meg å si nå i etterkant at man for ikke å slite seg selv helt ut skal ta alle bekymringer med en klype salt når man er på utveksling. Jeg ble fortalt både før jeg dro og gjennom hele oppholdet at jeg anstrengte meg for mye om å oppføre meg japansk, men det var ikke før ganske på slutten at jeg tok det til meg og begynte å slappe mer av. Og, virkelig, det var da ting som karaoke, trening eller bare samtaler begynte å bli skikkelig morsomme. Om jeg skal gi et råd til andre som tenker som meg, vil det allikevel være å forsøke å styre perfeksjonismen; vanskelig som det enn kan være. Det er virkelig ikke nødvendig å stå gjennom alle småprøvelser i hverdagen med toppkarakter, og i en situasjon som det å tilbringe et år i utlandet holder det nesten alltid at du gjør ditt beste. Noe mer kan du jo uansett ikke, og akkurat det er det viktig å innfinne seg med. Gjennom året i Japan gjorde jeg meg mange verdifulle erfaringer i forhold til plassering av tid og energi, og uten den nye kunnskapen ville jeg ikke ha vært i stand til å organisere hverdagen min slik som den er nå. Alt er ikke like viktig, og det er godt å vite at jeg kan prioritere. Føler jeg for å kutte ut noe av det som ikke er så viktig i den store sammenhengen, er valget ene og alene mitt.

Jeg tror det er sånn at man ofte må hoppe rett i ting for å lære noe. Hvorvidt man føler seg klar eller ikke, spiller ingen rolle. Jo da, jeg slet som faen i flertallet av de ti månedene, og var stressa, usikker, motløs og til tider apatisk. Men jeg har lært utrolig mye om meg selv og om hvordan jeg kan forvalte min tid og energi, og når alt kommer til alt, så er det sluttresultatet som teller. Dette er livskunnskap som man aldri slutter å få bruk for.