Det har snart gått to måneder siden jeg kom hjem, og jeg føler egentlig at jeg er ganske ferdig landet. Allikevel støter jeg fortsatt med jevne mellomrom på ting som skal gjennomføres for første gang siden jeg dro, og noen av dem setter i gang nokså interessante tanker.

Jeg har blant annet et eksempel fra i dag ettermiddag, da jeg skulle ta ungdomsskolebussen hjem før første gang på et helt år. ”Her har jeg vært før. Jeg husker det, jeg husker hvordan det var; ikke noe gøy i det hele tatt.” Skolerelatert slit og stress, for ikke å snakke om andre og ofte tyngre ting, ligger gjemt i steder, gjenstander og opplevelser som en skolegård, et gulvteppe, en trappeoppgang, eller en busstur. Nettopp reisen hjem med skolebussen blir et symbol for den monotone, innholdsløse, og smått håpløse kampen som pågikk fra en eller annen gang på ungdomsskolen og fram til et drøyt halvår før jeg reiste i mars i fjor. Følelser og tanker jeg hadde på den tiden har blitt lagret i stedene og tingene jeg pleide å forholde meg til, og når jeg gjenoppdager dem, blir det som å gjenoppdage fortiden. Det er ikke nødvendigvis gøy; bussturen i dag sugde ut altfor mye energi og etterlot meg mer sliten enn vanlig etter en dag på skolen.

I månedene før jeg dro, bar jeg fremdeles rundt på mye av det gamle og tunge fra et par år tilbake; det til tross for at det til stadighet kom inn nye, fantastiske og positive ting i livet mitt. Å legge til de tingene jeg vil ha i hverdagen samt å kvitte meg med det som er negativt, er noe jeg kommer nærmere å virkelig gjennomføre for hvert delmål som oppnås. Ved å få den pausen fra livet i Norge som Japan jo var, og dermed også få muligheten til å glemme en del, har jeg hatt en stor fordel når det gjelder denne prosessen. Det er mye lettere å begynne på nytt med en frisk start, enn å skulle forandre gamle og vel inngrodde vaner til noe effektivt.

Akkurat som sangene på Cd-kopien jeg fikk av trenerne ved judoklubben Nishi Sakai er fulle av følelser fra livet i Japan og tiden jeg trente der, bærer hverdagslige opplevelser og utsikter i Norge på en hel masse gamle minner. Jeg skal ikke si at minnene herfra bare er negative. Men det er absolutt de negative som har satt sterkest spor, og dermed er det også de jeg opplever sterkest nå som jeg kommer tilbake. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg er i stand til å møte det som kan møtes ansikt til ansikt og forandre dem til å bli en del av det nye og positive, og ellers fjerne det som må fjernes fra livet mitt og glemme det helt. En annen, ganske mye større opplevelse som i høyeste grad hører sammen med før og nå/gammelt og nytt, er hvordan det var å komme tilake til skolen. Å skulle tilpasse meg, som jeg har måttet gjøre, men samtidig å beholde alt det nye jeg har fått, er ikke bare enkelt. Jeg har utarbeidet noen løsninger, og har kommet et visst stykke i prosessen for å få realisert dem, men det får jeg komme tilbake til når jeg vet ting litt mer sikkert.