I løpet av de siste dagene har jeg kommet et stort skritt nærmere å integrere mitt Japan med livet i Norge. Jeg har endelig fått gjort det jeg har utsatt siden jeg kom hjem – å komme i kontakt med japanerne mine igjen.

Tanken som startet prosessen, var at ”nå passer det vel bra å svare kontaktpersonen min på skolen. Jeg vet at jeg måtte gjøre det snart, jeg har virkelig ventet lenge…” Jeg hadde jo ingen grunn til å la være, og når det kom til stykke så følte jeg faktisk ikke noen særlig stor vegring. Og så skjedde det bare, og det gikk bra. Deretter fulgte facebookmeldingene fra Yuuko og Risako, for når jeg først er i gang, hvorfor ikke svare alle sammen? Og akkurat der støtte jeg på den store forskjellen mellom Hotmail og facebook; kontaktene mine på det sistnevnte kan se når jeg logger på. Dermed har de muligheten til å hugge tak i meg mens jeg enda er til stede, og selv om klokka var elleve om kvelden i Japan og de var midt i forberedelsene til eksamen, ble jeg sittende i godt over en halv time og chatte med gamle klassekamerater.

Det kjennes veldig godt å ha det overstått, gjenopprettningen av kontakten med japanerne mine. Til tross for at det egentlig ikke er noen veldig stor sak så var det en terskel jeg måtte over, og terskler som ikke overstiges med én gang vokser seg gjerne bare høyere og høyere. Det eneste av dette som gjenstår nå er å ta kontakt med vertsfamilien min, og det gjør jeg vel i løpet av vinterferien.

Det var veldig hyggelig å snakke med japanerne mine igjen. Men savner jeg noen av dem? Nei, jeg kan ikke si at jeg gjør det. Litt fordi jeg ikke har vært hjemme lenge nok til å begynne å savne noe/noen, men også fordi jeg aldri fikk nære nok forhold med noen i Japan til at det skulle gjøre vondt å være borte fra dem. Ellers har det vært så mye annet å styre med etter at jeg kom tilbake, at tiden til å reflektere over opplevelsene mine har vært knapp. Jeg har imidlertid begynt å innse en god del saker når det gjelder oppholdet og livet mitt i Japan, ting som jeg var for opptatt til å kunne se tydelig mens alt pågikk som verst.

En av disse tingene, er hvor vanskelig de første to-tre månedene faktisk var. Det er merkelig hvor vant man kan bli til følelsen av å stå med tårene rett bakom øynene nærmest til enhver tid. Jeg husker hvordan jeg om morgenen presset dem tilbake mens jeg spiste frokost med vertsfamilien, eller at jeg før nesten hver eneste judotrening ved Nishi Sakai hadde en svær klump i halsen som ikke ville vekk. Det var jo helt normalt for meg da å være på grensen til tårer flere ganger om dagen, så jeg tenkte ikke noe særlig over det. Det er først nå jeg legger merke til hvor lite balanse jeg egentlig hadde i den perioden.

Bygger jeg videre på den tanken, vil det være nærliggende å undre seg over hva det var som hjalp meg beholde den lille balansen jeg tross alt må ha hatt. For jeg falt aldri virkelig utfor noe stup, selv om det var nære på et par ganger. Jeg har ikke grublet så mye over dette, men et par nokså selvsagte svar har jeg jo. Først og fremst ville jeg ha kommet meg gjennom tiden i Japan på en helt annen måte, og sikkert vært i kontakt med en hel del flere nedforbakker, om jeg ikke hadde hatt muligheten til å få hjelp av både judolærere og kjæresten gjennom Skype.

Balansekunst er noe jeg holder på med fortsatt, til tross for at det har gått en og en halv måned siden hjulene slo i bakken og flyet stoppet opp. Det tar tid å vende seg til gamlelandet igjen etter å ha vært så borte i ti måneder, og på det nivået er vel dette noe alle utvekslingsstudenter går igjennom. Ting som før var rutiner føles småvanskelige å skulle effektivisere igjen, og ordninger, sammenhenger og regler som før ”bare var sånn” er ikke like lette å akseptere.

God balanse er noe jeg prøver å få til gjennomgående i flere aspekter av livet mitt. Akkurat når det gjelder Japan har jeg kommet et godt stykke på vei, og etter å ha fått gjenopprettet kontakten med kamerater, språklæreren og skolen min, tror jeg at det som først og fremst gjenstår er at tiden skal gå. Jeg føler meg hvert fall mer enn klar nok til å legge Japan bak meg.