Nå har det gått over en måned siden jeg kom hjem fra Japan. På mange måter har det vært tungt å komme tilbake, men alt i alt har ting blitt mye lettere i løpet av de siste ukene. Det føles som at jeg endelig er i ferd med å avslutte landingsprosessen. Jeg har kommet greit inn i skolearbeidet, trener judo i Mysen to ganger i uka, og har funnet en grei balanse mellom å gi meg selv pusterom samtidig som jeg får gjort det jeg skal. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg kan være sikker på at jeg klarer å gjøre det som må gjøres for å nå målene mine, og jeg er langt mer harmonisk enn jeg har vært på lenge.

Tankene om alt mulig har alltid vært der, men de er enda mer fremtredende nå som jeg har litt ro til å dvele ved dem. Særlig er det én ting jeg undrer litt over, en hindring som står igjen før jeg kan si at jeg både har landet og kommet meg ordentlig opp på beina igjen. Jeg har lagt merke til at jeg både bevisst og ubevisst unngår ting som har med livet mitt Japan å gjøre, og at jeg vegrer for å tenke noe særlig på den tiden jeg tilbrakte der. Det ligger flere ubesvarte facebookmeldinger og e-poster fra japanske bekjente i innboksene mine, men jeg får meg bare ikke til å svare på dem. På en eller annet måte, trolig med tiden til stor hjelp, må jeg klare å integrere de ti månedene i Japan i livet mitt nå. Jeg ønsker å legge dem bak meg som vanlige minner, og jeg vil at de skal forbli en del av meg. At det ikke er enten eller, at Japan verken er altoppslukende eller ikke-eksisterende, men helt enkelt en periode på nesten et år hvor jeg opplevde utrolig mye forskjellig.

En annen ting som jeg bevisst jobber en del med nå, er tanker som har å gjøre med tilhørighet. Japan var aldri mitt eget, og nå som jeg ikke lever der lenger er det enda mindre så enn det var når jeg gjorde det. Heller ikke det gamle i Norge har blitt helt mitt enda, men jeg jobber med å gjøre de forskjellige delene av livet her til mitt eget. Siden jeg har blitt mye mer sikker og bestemt på hva jeg vil og hva som er uinteressant for meg, innebærer det blant annet å kaste ut en del saker som ikke lenger passer med den jeg er. Jeg sa ha det til svært mye fra ”det gamle livet i Norge” mens jeg var i Japan, så prosessen er ikke smertefull. Men like fullt må den gjennomføres, og det skorter absolutt ikke på gjøremål for tiden.

Japan er et gammelt prosjekt, som fortsatt mangler litt av avslutningen. Mye av det som var vondt og vanskelig med å leve der ligger fortsatt i meg et sted, og heller enn å glemme det vil jeg trekke det litt fram, snakke om det, og forsøke å gjøre det til en akseptert del av minnene mine. Som sagt tror jeg det er viktig å ikke stresse med det, og å la ting gå som de skal. Neste trinn blir vel å komme litt i kontakt med de japanske klasse- og judokameratene mine igjen, i det minste å svare på facebookmeldinger og alt det der. Deretter får jeg se hvordan ting går, hva slags forhold jeg får til mitt Japan.

Det er mye å si om det å komme hjem etter et slikt utenlandsopphold, og derfor har jeg bestemt meg for å fortsette å blogge i omtrent to måneder til. Jeg vil fortelle om krasjlandingene, skolestart i Norge, samt problemer og gleder som hører med å være tilbake. Dessuten, og for andre potensielle utvekslingsstudenter kanskje noe av det aller viktigste, kommer jeg til å skrive om prosessen med å få året i Japan godkjent som andreklasse i videregående.

Vi sees!