Jeg er tilbake. Tilbake fra Japan, i Norge, her hjemme; om det i det hele tatt kan kalles det, etter ti lange måneder på den andre sida av jorda. Jeg er tilbake i Eidsberg, Glomsrud, i ingenmannsland; på rommet mitt, som fremdeles er mindre enn halvveis så, men som sikkert blir mer vant med tiden. Og jeg er tilbake til bloggen, i hvert fall for en liten stund.

Ukene som har vært, de drøye to fra jeg forlot Osaka og fram til nå hvor jeg tvinger tankene sammen i et forsøk på å få noe ned i en tekst, har vært svært, svært intense. Det har skjedd mye, både rundt meg og med meg, og jeg har vært sliten og oppspilt på samme tid. Men jeg har hatt det fantastisk, og takket være i all hovedsak tre personer (kjæresten min, samt mine to judolærere), har tåken jeg opplevde i Japan lettet. Jeg kan se, både lengre og bedre enn for bare en kort tid siden, og jeg kjenner meg i stand til å fortelle litt om det som har hendt i den aller siste tida, siden jeg reiste ifra Japan.

Min aller siste dag i Japan (ikke selve landet men i mitt eget Japan i utkanten av Osaka), opplevde jeg gjennom tjukk skodde. Den begynte umerkelig, uforståelig, tåkete… det var ingen andre som kunne forstå at jeg skulle reise hjem, og selv var jeg nokså borte. Skal jeg virkelig hjem, skal hverdagen min omveltes enda en gang slik som for knapt ti måneder siden? Hjernen forstår ikke sånt. Kanskje etterpå, men ikke mens forandringene foregår. Søvnmangel hadde nok også en del med saken å gjøre; jeg sov knapt to timer i løpet av natten i forveien, og var dermed så utslitt at jeg slapp å grue meg for å dra hjem, slapp å være nervøs eller å gråte.

Tårene lot vente på seg lenge. Men når tiden kom for å sjekke inn på flyplassen og jeg skulle ta farvel med vertsfamilien og de ti klassekameratene som hadde kommet for å si hade, ble alt sammen litt for mye. Jeg knakk ikke helt sammen, men det var ikke så mye om å gjøre; og det var med tårer i øynene, på kinnet, oppi plastposene med gaver og rundt omkring på jakka mi at jeg snublet meg gjennom innsjekkinga. Når jeg kom på flyet var heldigvis det verste over, og med Homebound Train sånn passe høyt på i hodetelefonene, ble jeg nesten på godt humør. Fra Osaka til Tokyo, en natt på hotell med de andre utvekslingsstudentene, og deretter hjem neste dag via Wien.
Vel fremme på Gardermoen var jeg totalt utslitt. Jeg hadde problemer med å snakke ordentlig, måtte blunke flere ganger for å se klart, og kunne ikke for alt i verden ha klart å samle tankene mine. Joda, oppriving, innsjekkingsproblemer, reise og lite søvn hadde gjort sitt for å få meg sliten, men like mye som det, var problemet at jeg fikk over meg på én gang alt det tunge fra tiden i Japan. Ti måneder har ikke gått smertefritt, og det fantes fortsatt mye som ikke hadde blitt reparert. Etter et kort møte med foreldre og lillesøster, satte jeg meg på flytoget til Oslo. Møtte kjæresten min, dro hjem til ham, og forsvant ned i hi de neste tre dagene.

Etter tid av fantastisk kvalitet i Oslo, bar det helt hjem; til Eidsberg. Godt å være hjemme? vel, njaa… Det var hyggelig å treffe familien, og på en merkelig måte litt spennende å få se igjen rommet mitt og det gamle huset. Noen ting gikk rett tilbake til slik det var før, som nyheter i stua og norsk mat på middagsbordet. Andre ting har forandret seg stort og vil nok ikke snu seg igjen, men akkurat det temaet dykker jeg dypere ned i gjennom et senere innlegg. På det mer overfladiske planet har jeg ikke så mye annet å si om mine to dager hjemme, og derfor hopper jeg til uka som nettopp har vært, til mitt siste eventyr så langt.

Fredag forrige uke reiste jeg av gårde igjen, denne gangen til Lisboa. Den reisen var noe jeg hadde gledet meg til i flere måneder, helt siden jeg ble bedt med av judolærerne mine Georg og Siw. Hovedmålet med turen var å få oppleve treningen i en nokså prestisjefylt portugisisk judoklubb, hvor blant annet treneren har åttende dan, dvs. åttende grad av svart belte. Det burde være unødvendig å nevne at det var veldig interessant. Særlig var det fint å få se forskjellene mellom europeisk trening av høy standard og det jeg har vært med på i Japan. Helt kort fortalt var stemningen mer avslappet, og menneskene langt mer tolerante.

Ellers har jeg vandret rundt og besøkt steder, drukket kaffe som virkelig smaker kaffe, og spist mat hvis smak overskygger alt jeg er vant til fra før. Det ble en uke fylt til randen med nye opplevelser, samt mange fantastiske sjanser til å bli kjent med en verden så totalt forskjellig fra Japan og ei heller sammenlignbar med Norge. Turen forstørret nok kultursjokket av å komme hjem til Norge ganske så mye, men jeg kan ikke si annet enn at det var verdt det. Nå kjenner jeg både Japan, Norge og litt av Portugal, og jo flere erfaringer jeg kan knyte sammen og se i forhold til hverandre, desto mer brukbare vil de bli. I morra begynner jeg på skolen igjen, noe som også vil bli til en ny erfaring. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg; følelsene er ikke engang blandede, rent bortsett fra at det skal bli gøy å ta på meg skoleuniformen igjen. Men ting går seg vel til, og jeg vil ikke bekymre meg for noen framtid som mest sannsynlig løser seg uten større anstrengelsene fra min side enn at jeg får det til. I Japan brant jeg meg på å la stresset ta overhånd; i Portugal har jeg lært å slappe av. Kan jeg ta med meg den leksa inn i hverdagen fra og med i morgen, skal jeg være fornøyd.

Helt til sist: dette blir ikke det aller siste innlegget i denne bloggen, jeg planlegger å fortsette i hvert fall en liten stund til. Jeg har sagt hade til Japan nå, og jeg er klar for å gå videre, men selv om oppholdet mitt i Japan er over, vil bølgene fra det vare en god stund til. Å komme hjem er nok et av de tøffeste aspektene av et utvekslingsopphold, og jeg ønsker å skildre videre hva som skjer etter at man har landet. Og tro meg. Den som tror at allting fortsetter som før, har nok aldri hatt så feil.