Klokka er tre og vel så det, og jeg har nettopp blitt ferdig med siste del av pakkingen. Det eneste som gjenstår nå er å sove, og deretter på best mulig måte takle dagen som skal komme i morra samt søndagen derpå. Når det er overstått er jeg tilbake i gamle Norge igjen, og skal sette i gang arbeidet med å tråkke opp nye spor atter en gang. Å ta farvel med alt og alle her er virkelig ikke noe jeg gleder meg til, men det er en prosess som jeg må igjennom. Og snart er det vel over; Tokyo, hvor vi skal overnatte én natt før vi drar helt hjem, har jeg absolutt ikke noe forhold til. Avskjedene i Tokyo blir med de allestedsnærværende kanji, pluss det at alle rundt meg snakker japansk. Men den virkelige avskjeden, hadebraet til personene, stedene og dialekten som jeg har lært å kjenne og faktisk blitt glad i, blir på Kansai Flyplass. Og selv nå er det ikke mange timer igjen, selv om jeg for øyeblikket er for utslitt både mentalt og fysisk til å ta inn over meg noe som helst.

Den siste tiden i Osaka, vinterferien (Norges juleferie), har vært full av interessante, hyggelige og morsomme opplevelser. For å unngå flere lignende blogginnlegg som omhandler hva jeg har funnet på med kameratene mine, bestemte jeg meg for å samle alt i en post. Så her kommer et noen av historiene fra ferietiden min, fra hvordan jeg tilbrakte mine siste stunder i Japan.

Den travle ferietiden begynte med en shoppingtur til Osaka sentrum med Hitomi og Mizuki, på mandag den 27. desember. Begge er med i musikklubben, som vokalister, og de liker mye av den musikken som jeg hørte på konstant for noen år tilbake. Det går for det meste i japanske visualkei-band, som Dir en grey, Kuroyume, MTH og Luna Sea. Selv om jeg ikke hører på den musikken på langt nær like mye som jeg har gjort tidligere, gjør den at vi har en god del til felles og mye å snakke om. For øvrig liker jeg særlig Hitomi (til høyre i bildet, nærmest kamera) veldig godt som person.

Fra venstre: meg, Mizuki og Hitomi, på en okonomiyakirestaurant i Osaka.

Purikura.

Etter timer med vandring rundt omkring i Osaka, dro vi for å se på konserten til noen kjenninger av dem, som før gikk på samme skole som vi. Det var gøy det også, om enn noe slitsomt etter å ha vært ute en hel dag. Flere av bandene var skikkelig gode, og det ble en fin avslutning på kvelden.

Den 28. dro jeg på karaoke med Chisato og Rie fra klassen. Litt fordi vi dro på formiddagen og litt fordi stemningen var veldig avslappet og uten noen nervøsitetsspenning, var det den mest behagelige opplevelsen jeg har hatt i sammenheng med karaoke. Vi sang en del forskjellig, både engelske og japanske sanger, og som vanlig imponerte jeg med evnene mine til å huske japanske sangtekster. De fire timene vi hadde gikk altfor fort, vi hadde det kjempegøy, og har avtalt at vi drar igjen når jeg kommer tilbake til Japan.

Rie og Chisato.

Resten av desember og første, andre og tredje januar tilbrakte jeg for det meste hjemme med vertsfamilien. Nyttårsaften har jeg skrevet om allerede, og ellers skjedde det ikke så mye; jeg jobba litt, pakka litt, og nøt å ha tid til minst et par timers ro. Tirsdag den 4. dro jeg tilbake til Nishi Sakai, den gamle judoklubben, for en aller siste trening. Det har jeg også alt skrevet om, og det har ikke skjedd noe nytt der. Det eneste halvveis nevneverdige er at beinmusklene mine fortsatt gjør vondt, og at jeg fortsatt går sidelengst ned trapper.

Onsdag den 5. januar var det nok en gang tid for karaoke. Denne gangen med seks andre, tre fra mitt kull, to førsteklassinger og tredjeklassingen Hitomi, som jeg kjenner fra litt tidligere. Vi hadde det kjempegøy, men det var mer slitsomt enn å dra med Chisato og Rie; jeg skal ikke si jeg var nervøs, men ting blir litt mer spente når det er folk blant dem man er sammen med som man ikke kjenner så godt. I tillegg var alle som en med i musikklubben ved skolen, og attpåtil vokalister i hvert sitt band. Jeg var med andre ord den eneste som egentlig ikke kan synge. Men så er det jo tross alt karaoke, og da spiller ikke slike ting noen rolle.

Purikura, igjen; jeg har annet å gjøre enn å ta bilder mens vi holder på med karaoke.

Den sjette var en dag jeg hadde gledet meg til lenge. Jeg hadde lagt planer med Yukari, Hikari og Risa om å dra til fornøyelsesparken Universal Studios Japan, og tidlig, tidlig klokka åtte om morgenen, satt jeg på toget inn til Osaka sentrum mot USJ. Den dagen levde virkelig opp til forventningene, det var morsomt fra begynnelse til slutt. De tre sammen er dessuten litt av en gjeng, og det føltes som at jeg var ute med de morsomste jentene i Osaka. Noe som sier en god del, i og med at Osaka er Japans hovedstad når det kommer til komikere.

Hikari og Yukari, ved inngangen til USJ.

Risa, som spiser taakireggu (turkey leg).

Juleparade i dagslys, med Hallo Kitty, Elmo, og to andre karakterer som jeg ikke helt husker.

Vi kjørte flere attraksjoner, blant annet 3D-berg og dalbane og jet coaster med Bon Jovis Homebound Train i bakgrunnen. Så snart det ble mørkt satte parken i gang med sin juleparade, og vi ble igjen til alt var over. Hjemreisen var litt trist, siden det var siste baibai med hvert fall Risa og Hikari, men igjen har vi avtalt å møtes når jeg kommer tilbake til Japan.

Bilder fra juleparaden.

Og så, til slutt, dagen i dag. Min siste hele dag i Osaka, og siste sjanse til å gjøre de tingene jeg ønsker her. Jeg stod opp tidlig på morgenen for å rekke treninga ved Rinku Shonan Videregående klokka ni, og selv om jeg ikke fikk trent så mye på grunn av beina mine, var det hyggelig å komme tilbake.

Judogutta og meg. Det var ikke så mange som kom på trening i dag, men det er de her jeg har blitt best kjent med.

Jeg trente ikke randori i dag, og siden kameraet allerede var ute, satt jeg meg for å ta noen bilder. Dette er Haraguchi som kaster Kitade på en lav Seoi.

Mizo-sensei, en av trenerne, i bakkekamp med klubbkapteinen.

Etter trening dro jeg til skolen en siste gang for å ordne opp i et par saker, og deretter bar det hjem til tomt hus, kort skype, og så kjempegod okonomiyaki til middag etter hvert som de andre kom hjem. Etter at vi hadde spist dro Okasan, Satoko og jeg på karaoke. Vi sang i tre timer, selv om det virkelig ikke føltes som mer enn én, og på en måte var det mitt farvelparty med familien. Jeg har funnet ut at nivå på opptreden i karaoke er noe man kan forbedre drastisk ved gjentagelse og mye øvelse, og i løpet av den tida jeg har vært her, har jeg blitt ganske god. Nå mangler det bare at jeg starter en skikkelig, japansk karaokebar i Norge, så jeg kan ha samme moro når jeg kommer hjem også.

Okasan sang sanger som var populære mens hun var ung, og akkurat denne hadde en dans som fulgte med. Så begge to satt og dansa med armene mens Okasan sang.

Sånn. Nå skal jeg sove og det godt, selv om det ikke blir mange timene. Morgendagen venter med et par ugjorte forberedelser, mye følelser, og en stor, stor omveltning i hverdagen min. Jeg skal gjøre mitt beste for å møte opp med et så klart hode som mulig, og ta ordentlig farvel med de som kommer til flyplassen for å ønske meg god tur. Som sagt, snart er det vel over alt sammen, men før det virkelig er det, klarer jeg ikke å tro på at det er sant.