I møte med japanere, om man selv reiser til Japan eller støter på en turistgruppe i Frognerparken, får man et stempel over seg; man er gaijin, utlending. Mens det finnes nok av japanere som har forkastet det gamle synet på ikke-japanere som mindreverdige huleboere, er jeg nokså sikker på at de mer uskyldige fordommene er til stede mer eller mindre i alle. For eksempel synes det å være en allmenn oppfattning at spisepinneferdigheter følger med de asiatiske genene, og ikke kan tillæres. De kan knapt tro sine egne øyne når det viser seg at gaijin nærmest levde på sushi før avreise, og manøvrerer pinner som bare det. Det finnes utallige måter å bekrefte for japanerne at man lever opp til den gamle stereotypen utlending, det vil si at man er klønete, uforstående, usivilisert, og generelt sett mindre intelligent. Når det er sagt, så finnes det også veier for å bryte ut av stereotypen og skaffe seg en høyere plass i hierarkiet. Men mulighetene er færre, og de krever langt mer arbeid. Man må vise mer motivasjon, bedre hukommelse, mer tålmodighet, og en porsjon ydmykhet så stor at mange vesterlendinger ville følt seg smått latterlige i utførelsen. Man må gi av seg selv, prøve å forstå, og ikke være redd for verken å forsøke nye ting, eller å gjøre feil; man kan bli tilgitt mye så lenge man viser en genuin motivasjon og et ønske om å lære.

Kresenhet på lokal mat og en motvilje mot å prøve noe av det tradisjonelle japanske, vil sørge for en momentan plassering i typisk utlending-kategorien. Akkurat der er jeg svært heldig, for bortsett fra en periode på barneskolen hvor jeg nektet å spise makrell i tomat, har jeg aldri vært spesielt kresen. Å kunne få ned det meste og faktisk overbevise seg selv om at man liker det, er en egenskap som kommer veldig godt med når man besøker en fremmed kultur. I og med at Japan har en så fantastisk matkultur, er det sjelden nødvendig å sette inn selvdisiplinen ved kjøkkenbordet, men ved ett tilfelle har ”jeg kan sikkert venne meg til det”-holdningen kommet godt til nytte.

Natto. Gjærede, slimete bønner med en sterk lukt, en nesten like sterk smak, og en historie som går flere tusen år tilbake. Natto og ris spises til frokost over hele Japan, men er mest populært i de østlige delene av landet. Som utlending blir man møtt med forbauselse på grensen til sjokk om man klarer å spise det, men det er ingen som ser ned på deg om du sier nei takk (så lenge du i det minste har prøvd). Blant japanerne selv finnes det mange som med glede spiser natto, men jeg er overbevist om at det finnes minst like mange som ikke tåler tanken engang. Selv har jeg vært fast bestemt på å like det siden jeg så det for første gang, et par uker etter at jeg kom hit. Første gangen jeg prøvde brakk jeg meg; ikke på grunn av smaken, ikke på grunn av lukten, men på grunn av konsistensen. Jeg har aldri spist noe som er i nærheten av å være like slimete, og det ble for mye på en gang. Men jeg spiste opp porsjonen, og fortsatte å prøve, og for et par uker siden nådde jeg målet; jeg brakk meg ikke, og jeg kan ærlig si at det smakte godt.

Siden jeg enda ikke er helt fortrolig med konsistensen, har jeg laget meg et par forhåndsregler. De er basert på egne, dyrekjøpte erfaringer. Om man kan kalle en brekning eller fem for dyrekjøpt, da.

• Ikke ta mer enn en teskje om gangen; for mye vil resultere i at slimet sprer seg rundt i hele munnen. Og det er ikke en behagelig følelse.
• Ikke bli overmodig når du utforsker smaken; bønnene er faktisk ganske gode, men kommer du borti en større slimklump med tunga, kommer du til å brekke deg.
• Svelg alt på en gang. Beholder du noe i munnen, vil du kjenne hvordan slimstrengene følger med nedover halsen.

Jeg skal ikke påstå at natto smaker bedre enn yakisoba, eller tempuraen som Okasan lager. Men det er utrolig hvor mye bedre jeg føler meg etter måltidet når det har bestått av natto. Jeg blir mett, uten at det føles som at magen skal sprekke (sikkert litt fordi det er vanskeligere å overspise natto enn de to andre eksemplene). At jeg vet hvor sunt det er, hjelper også en del. Dessuten blir smaken faktisk bare bedre og bedre for hver gang jeg spiser det. Jeg overrasket virkelig vertsfamilien min når jeg utbrøt ”Jeg har begynt å like natto!”, og de begynte å spøke med at jeg er i ferd med å bli japaner. Hva annet kan jeg si enn at, jo, jeg gjør mitt beste? Okasan har lovt meg å vise meg alle variantene innen obskurt japansk kjøkken, og jeg kan nesten ikke vente. Neste blir rått egg med natto og ris. Itadakimaaasu ♫