Nå er det litt over en uke siden graderinga, og merkelig nok; det føles ikke så veldig forskjellig fra tiden før. Jeg har ikke fått beltet ennå, så det er kanskje litt derfor. Jeg tror at når jeg kan holde mitt eget svartbelte, kommer det til å gå mer opp for meg. Det kommer til å kjennes herlig. Å ta svartbelte i Japan var ikke noe jeg hadde planlagt, og jeg hadde nok ikke gjort mer enn å røre borti tanken om ikke Touda-sensei hadde foreslått det. Jeg er jo bare en nybegynner. Veien å gå er lang, på en måte slutter den aldri, og slik jeg ser det, har jeg så vidt lært meg å knyte skoene mine. Jeg vet at det er masse jeg ikke kan, rutine, erfaring og kunnskap som bare kommer med årevis med trening. Men allikevel, jeg har virkelig kjempet for dette, og det føles helt fantastiskできた! å ha oppnådd shodan.

Klokka halv elleve på søndag forrige uke var det prøve i de tre første kataseriene, til sammen ni kast, alle både til høyre og til venstre. Jeg ble fortalt på forhånd av hovedtreneren min at ingen forventer at jeg skal gjøre det kjempebra; at selv om fremvisningen min skulle være dårlig, kunne jeg faktisk fortsatt stå. Til shodan (første grad av svart belte) i Japan, er det ikke noe krav om å få til alt. Det som derimot trekker veldig ned, er om man ikke kan vise at man har forstått teknikken. Om man gjør de riktige bevegelsene, selv om man knapt klarer å kaste skikkelig, er det greit. Men om man gjør en litt for grov teknisk feil, om så bare på én eneste teknikk, er man ute. Jeg er pinlig klar over at kataen min var svært langt fra feilfri. Men for en gangs skyld finnes det ikke noe i meg som klarer å henge seg opp i det. Jeg klarte kravet, japanerne ble fornøyde, og da får det bare være godt nok.

I konkurransen, som begynte halv ett, var jeg i den fjerde og siste gruppa. Det ble godt med ventetid, og nervene rakk virkelig å bygge seg opp. Det var en lettelse å høre navnet mitt, og endelig stå ansikt til ansikt med den første motstanderen. Nervøsiteten forsvinner med en gang jeg trår ut på matta, og når jeg konkurrerer, er jeg hundre prosent til stede. Jeg lever helt og holdent i nået. Kanskje det er derfor jeg liker det så godt, og til tross for nervøsiteten på forhånd ønsker meg tilbake når det hele er over.

Det er kanskje også derfor jeg ikke husker så mye. Kanskje jeg er for fanget opp i øyeblikket til at hjernen skal klare å lagre alt som skjer. Bilder hjelper en hel del, og jeg er veldig glad for at både Otousan og Venessa fotograferte. I den første kampen skjedde det ikke noe særlig mer enn en del mindre effektive forsøk fra begges side, før jeg kontrerte en av hennes teknikker, kastet, og vant på en ippon. I den andre kampen havnet vi nede i bakkekamp to ganger, og andre gangen klarte jeg å holde henne lenge nok til å vinne. Bildene fra både denne og den siste kampen viser tydelig at jeg har glemt bort mye av det jeg lærte i Mysen om ne waza. I klubben jeg trener i nå går vi nesten bare stående, og hittil har det bare vært én runde med bakkekamptrening. Det er synd, og det blir svært mye å ta igjen når jeg kommer tilbake.

Den tredje kampen er den jeg er mest fornøyd med; jeg fikk til en bra o-soto-gari! Samtidig viser bildene at jeg har mye å jobbe med, og en del av det kan faktisk føre til store problemer om jeg fortsetter å trene inn feil. Men det er bedre å finne ut nå, og prøve å gjøre noe med det, enn å vente til jeg kommer hjem igjen for så å oppdage at det gode grunnlaget jeg hadde rustet bort pga. mangel på veiledning.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor mye judoen har betydd for meg, og fortsatt betyr. Å begynne på judo i Norge forandret livet mitt. Jeg vokste fra å ha en selvtillit nærmest i minus, til å klare å tro på meg selv. Jeg lærte at jeg uansett ikke kan gjøre mer enn mitt beste, og ikke bare var mitt beste tilstrekkelig; ofte var det faktisk ganske bra. Judoen, både selve treninga og lærerne, løftet meg opp, og hjalp meg å innse at jeg har verdi. Ikke bare på judomatta, men i selve livet.
Her i Japan hjelper judoen meg å holde meg flytende. Treningene, som først var, og kanskje fortsatt er, en belastning, har vokst til å føles som en vital part av hverdagen. Klubben, trenerne, medelevene… hele miljøet. Å være en del av det miljøet er som å kunne lene seg opp mot et stødig fjell. Judo, både i Norge og i Japan, er så mye mer enn bare en sport eller en hobby. Det er en del av livet mitt, og en del av hvem jeg er.
Denne graderinga er en god anledning til å kjenne på takknemlighet. Å komme et såpass stykke på vei at man klarer å ta svart belte, er langt fra noe enmannsarbeid. Jeg har kjempet hardt for meg selv, det er ingen tvil om det. Jeg har sprengt mine egne grenser, både fysiske og psykiske. Men det er ikke til å se bort i fra at uten hjelp fra andre, ville det ikke ha vært mulig. Alle jeg har trent for eller mot, både hjemme i Mysen og her i Osaka, har i større eller mindre grad hjulpet meg et stykke på vei. ホンマにありがとうございます。Takk!