Mens jeg var i Japan, og særlig fra april til midten av september da jeg trente hos Nishi Sakai, var judo mer eller mindre alt. Hele uka var lagt opp etter treningene, hvilket egentlig helt fra begynnelsen var veldig stressende. Treninga var tøff, og jeg gjorde det bare verre ved å nekte meg selv å vise svakhet og å prøve å gjøre mer enn mitt beste for å holde tritt med de andre. Jeg tror imidlertid ikke at jeg ville gjort det noe særlig annerledes om jeg hadde fått gå tilbake for å prøve på nytt. Vel, muligens med unntak av perfeksjonismen og prestasjonsangsten; ingen av delene var egentlig nødvendige.

Bortsett fra det, som sagt, er det ikke noe jeg ville ha forandret på. For selv om det å trene judo i Japan krevde mye av meg, fikk jeg absolutt noe positivt ut av det. Etter hver trening fikk jeg en sånn ”yosh, jeg klarte det!”-følelse, og jeg kjente meg virkelig sterk. Treningene var alltid intense, og jeg fikk jobbe hardt og sammenhengende. Nå som jeg er hjemme igjen, og ofte fungerer som trener, er det vanskelig å komme opp i det samme tempoet med min egen trening. Jeg merker at jeg har lyst til å jobbe hardere. Jeg har ofte med meg et hint av Japan når jeg leder treninga selv, men i og med at jeg må ha oversikt over alle andre og passe på at ingen tar snarveier og jukser eller skader seg, blir det nærmest umulig å være med på slitet selv. I Japan hadde jeg trenere som skrek til meg om jeg slappet for mye av; og da var det ikke snakk om å gå og sette seg litt om man følte seg utslitt.

Det jeg får av teknikktrening og faktisk judo her i Mysen veier opp for alt jeg fikk ut av Nishi Sakai og Rinku Shonan i Japan til sammen. Den største forskjellen mellom Nishi Sakai i Japan og Kano Judo i Mysen må vær at mens vi på Kano Judo fokuserer på judo som helhet og trener på å få flyt i teknikkene og se sammenhenger, var treninga i Nishi Sakai lagt opp for å gi medlemmene så god fysisk utholdenhet og styrke som mulig, samt for å få dem til å adlyde treneren, uansett hva. Det hender at jeg savner å slite i to og en halv time, til drakta er våt av svette og beltet utapå fuktig. For selv om selve treninga ved Nishi Sakai for det meste var ganske jævlig, ble jeg både vant til og glad i følelsen av lykke og mestring når trenerne sa ”taisou” og det endelig var tid for å tøye ut. Men jeg er kjempeglad for å være hjemme hos judoklubben min i Mysen igjen. Det var en del ting ved treninga i Japan som ikke var bra. Særlig hos Nishi Sakai, men også ved de andre klubbene jeg besøkte i løpet av de ti månedene jeg var i Japan.

En ting er det at ungene i Nishi Sakai virkelig levde judo. Ikke judo som helhet, slik jeg ser det, men judo som konkurransesport. Det er ikke noen underdrivelse å si at så godt som hele livet deres dreide seg om å trene. Ungdomsskoleelevene hadde trening alle dager i uka, noen ganger med fri på onsdag, og på lørdag og søndag hadde de økter både morgen, ettermiddag og kveld. Den eneste gangen det var ok å ta fri, var når de hadde eksamen på skolen; da hadde de en uke, omtrent, hvor de ble beordret hjem for å pugge. Ellers måtte de på trening, og nåde den som skulle ytre noe ønske om å ta seg fri. Jeg har faktisk sett gutter bli banket halvveis opp fordi de hadde lyst til å slutte i klubben, og også sett folk bli skreket til fordi de kom litt for sent eller hadde vært borte en gang.

Jeg er helt sikker på at ikke alle klubber i Japan er som dette. Det eneste Nishi Sakai gjør, rent bortsett fra å bygge opp lydige roboter med en ekstrem styrke og utholdenhet, er å få unger helt nede i barneskolealder til å hate judo. Jeg ble på en konkurranse en gang spurt av et tidligere medlem av Nishi Sakai om jeg syntes japansk judotrening var hardt, på hvilket jeg svarte at nja, jo da, man blir ganske sliten. Da sa hun ”du vet, det er ikke ’Japans judotrening’ det du holder på med. Det er bare Nishi Sakai som holder på sånn”.

Det var enten hell eller uhell som gjorde at jeg begynte hos Nishi Sakai. Hell eller uhell, alt ut i fra hvordan man ser på det. Judoopplevelsene i Japan var verdifulle, men jeg er glad for å være tilbake i klubben min. Og så får jeg se etter hvert, hvor stor plass judo skal ta i livet mitt.

På YFU-samlinga med de norske ungdommene som skal reise til Japan i vår, snakket vi mye om hva man skal forvente når man kommer som utvekslingselev inn i et nytt skolesamfunn og en fremmed vertsfamilie. Dette gjaldt selvfølgelig hva man som elev kan forvente at omgivelsene stiller opp med, men også, og nok i enda større grad, hva man bør forvente av seg selv. Det finnes flere aspekter ved det japanske samfunnet som det vil lønne seg å være obs på før man drar ned, og for å få så mye ut av oppholdet er det greit å slippe å begynne helt fra scratch. Mens vi på samlinga brukte mange timer på å snakke rundt temaet, skal jeg i dette innlegget fortelle om noen av de sakene jeg mener er viktige. Mye av det jeg nevner er spesifikt for folk som skal på utveksling til Japan, men en god del vil være nyttige tankekors for utvekslingselever og reiseglade generelt.

Høflighet er ekstremt viktig i Japan. Og selv om du som ung utlending kan komme unna med ganske mye, så vinner du stort på å være genuint hyggelig, høflig og imøtekomne mot alle de som er satt til å hjelpe deg gjennom oppholdet. Dette gjelder særlig vertsfamilie (både mor, far og eventuelle søsken og besteforeldre) og lærere, men også skole- og treningskamerater. Mennesker du kommer i kontakt med i løpet av utvekslingsoppholdet vil som oftest være vennlige og innstilt på å hjelpe deg, og da er det forventet at du viser samme høflighet og ikke minst takknemlighet tilbake.

Man skal imidlertid ikke falle i den fella at man godtar hva som helst bare fordi man ikke tør å si ifra. Om du har problemer knyttet til en person, unnskyldes ikke den det gjelder for alt mulig fordi vedkommende er så ”snill og hjelpsom” eller på en eller annen måte overordnet. Det beste tipset jeg kan gi der, er å tenke nøye over og bestemme seg for hvilke prinsipper man ikke kan kompromisse med. Deretter holder man seg til dem. Med andre ord: du skal beholde et kritisk syn på ting og unngå å bli naiv, men fortsatt oppføre deg skikkelig mot dem du har med å gjøre.

Kroppskontakt i offentlighet er verken vanlig eller sosialt akseptert i Japan. Selv kjærestepar vil holde en viss avstand når de er ute blant folk – kanskje strekker de seg til å holde hverandre i hånda, om i det hele tatt det. Vennlig klemming av det motsatte kjønn er ikke vanlig i det hele tatt, og da spiller det ingen rolle om det finns folk der man er eller ikke. Husk på dette, og vit at du har grunn til å reagere om en japaner, uansett om du kjenner vedkommende godt eller ikke, virker ubehagelig nærgående. Kulturen deres er ikke sånn, men jeg kan godt tenke meg at det finnes gutter som bevisst spiller på utlendingers uvitenhet om hva som er akseptert eller ikke og lurer jenter til å tro at det er vanlig. Japanske jenter finner seg ikke i at gutter er nærgående. Kvinnelige utvekslingselever burde forholde seg likt, og gutter burde passe på det at man med kvinnelige kamerater ikke kan gå på langt nær like langt i Japan som i Norge.

Et lite punkt som også kommer inn under dette, er det som har å gjøre med klær, klesstil og kleskoder. Det er knapt noen i det hele tatt i Japan som går med dype utringninger og puppesprekken synlig. Helt vanlige t-skjorter og lignende er nok det aller beste, og husk på at japanere også har et annet syn på hva som kan kalles utringet enn nordmenn har.

Når det gjelder å skulle tilpasse seg til livet hos en vertsfamilie, er det umulig å komme med noen generelle tips. Rent bortsett fra å være hyggelig, åpen, imøtekommen og på andre måter vise respekt og takknemlighet, selvfølgelig. En familie er et eget lite samfunn med uskrevne regler og normer, og familiene i Japan er ikke noe mindre forskjellige fra hverandre enn familiene i Norge. Som nykomling har du ingen forutsetning (kanskje bortsett fra sunn fornuft, i noen tilfeller) for å vite alt om hva som er lov og ikke lov i det nye hjemmet. Noen vertsfamilier er flinke til å informere om slikt; selv var jeg svært heldig, og ble vennlig forklart i løpet av den første tiden hvordan ditt og datt fungerer. Men ikke alle vil tenke like mye på at du ikke forstår, hvilket ikke er så rart; de reglene er jo helt naturlige for dem, og det faller dem kanskje ikke inn at man har andre regler i Norge. Det beste du kan gjøre om du lurer på hva som gjelder av regler og hvordan man gjør ting, er å spørre vertsfamilien. Rett ut, og så fort som mulig. Forstår de først at du har problemer med å forstå eller tilpasse deg, vil de sannsynligvis bare være glade for å kunne hjelpe.

Selv om det hjelper å opparbeide seg forhåndskunnskaper, er det en god del som man ikke forstår før man kommer til Japan og har vært der en stund. Men det er særlig én ting som jeg skulle ønske jeg hadde visst før jeg dro: som en regel finnes det hverken toalettpapir, såpe eller håndklær/tørkepapir på doene ved mindre togstasjoner. Japanerne har alltid med seg dette i veska, men det var ingen som fikk for seg å fortelle meg om det. Jeg lærte fort, og det var ikke mer enn en mindre upraktiskhet, men det hadde vært langt mer beleilig å få vite om det på forhånd.

I det siste har alt handlet om Japan. Nå har det falmet litt, katastrofen fanger ikke like mange forsider, og heller enn gråtende japanere er det ulmende atomkraftverk som vekker interesse og sympati hos folk flest. For meg har det ikke bare vært jordskjelv og tsunami, men også en samling i Oslo med utvekslingsorganisasjonen min YFU og deres nye utvekslingselever til Japan, som har gjort landet til hovedsaken i hodet mitt denne uka.

Jeg lider med Japan, i den grad empatien min strekker til. Men først og fremst er jeg lettet over at mine bekjente er ok, at vertsfamilien, kameratene og lærerne har det bra, og at Osaka slapp unna med minimale skader både fra jordskjelvet og tsunamien. Den delen av landet som jeg lærte å kjenne fortsetter livet sitt mer eller mindre som før, i hvert fall foreløpig.

Allikevel gjør det vondt å lese VGs overskrifter. Over 20.000 døde og savnede i Japan, tallene stiger, 15.000 forventet døde bare i Miyagi. Mange av byene vi hører om i anledning katastrofen er steder jeg ikke har noe spesielt forhold til – noen har jeg knapt hørt om før – men til tross for det føler jeg en viss tilknytning. Dette er Japan, daisuki ni natta Nihon, og jeg vil ikke at de skal ha det vondt.

Dagen da jordskjelvet inntraff, den 11. mars, markerte ettårsdagen for min avreise til Japan i 2010. Av selvsagte grunner gikk jeg ikke rundt og tenkte på dette akkurat denne fredagen, men på YFU-samlinga dagen etter slo det meg at det føles veldig merkelig at det begynner å bli såpass lenge siden. Ser jeg tilbake på det, gikk det året der utrolig fort. Det passerte dessuten på en nokså merkelig måte, hvor tiden som hadde gått virket fjern og utilgjengelig, mens tiden som sto igjen var en gigantisk, uforanderlig og stillestående håpløshetsblokk. Men så kom jeg meg altså hjem, og tiden har fortsatt å gå også etter det. Jeg har ikke noe særlig tidsperspektiv på månedene jeg tilbrakte i Japan; for alt jeg vet kunne det ha vært ti år siden. Jeg kjenner ikke så mye på det. Mest av alt, kjennes Japan og månedene langt borte. Å se de smånaive nye utvekslingselevene så vidt i gang med året de ikke aner hva kommer til å by på, plasserte i meg nærmest en følelse av håpløshet. Det føltes som om det var jeg som skulle til Japan, jeg som nok en gang skulle begynne fra scratch og slite meg gjennom det lille helvetet som oppholdet i Japan tross alt var. Skulle jeg reist med det jeg vet nå ville hele opplevelsen vært annerledes, gjerne lettere på flere måter. Å dra på utveksling til Japan med den bagasjen jeg hadde før jeg dro, er derimot ikke en situasjon jeg ville satt meg i igjen.

Jordskjelvkatastrofen, samt samlinga med årets nye YFU-studenter som skal til Japan, har kastet tankene mine tilbake. Å på samlinga få snakke japansk med en japaner (som for øvrig er utvekslingselev i Norge og bor hos familien til ei av de norske som reiser til Japan i år), var herlig. For en liten stund var det som om hverdagen og jeg ble snudd tilbake til Japan-modus, og jeg følte meg faktisk hjemme. ”Dette er noe jeg kan, dette kjenner jeg igjen.” Jeg savner å høre japansk, jeg savner å snakke det med folk som forstår meg og kan svare. På den måten har jeg nesten vært takknemlig for all tv-dekningen av katastrofen; jeg har jo aldri hørt så mye japansk på norsk tv som det har vært i det siste. Jeg vil ikke tilbake, ikke enda, men jeg lengter etter kontakt med noen som kan få meg tilbake i Japan-modus. Sånn som det er nå har jeg bare meg selv, og selv om det kan være givende å diskutere med meg selv på japansk, savner jeg den delen som går ut på kommunikasjon. Ordene er der uansett sammenheng, men det at språket våkner til live kjenner jeg først når mottakeren responderer slik japaneren gjorde mens jeg levde i Japan.

Målene og delmålene jeg jobber mot nå etter å ha kommet hjem, er avgjørende for fremtiden min på relativt lang sikt. Det handler om karakterer på videregående som vil avgjøre om jeg kommer i gang med psykologutdannelsen min innen den tidsrammen jeg forventer. Det er planene om å ta det tredje året av videregående som privatist med eksamen i alle fag før jul, og alt som må ordnes i sammenheng med det. Og så er det boken om hvordan overleve som ungdom, som veldig gjerne skulle vært halvferdig skrevet så fort som overhode mulig. I tillegg til dette kommer hodet mitt som ikke klarer å sitte stille, men som hopper fra plan til plan og fra bok til bok, i en kanskje nyttig men litt distraherende søken etter ny kunnskap som på en eller annen måte kan være til hjelp i arbeidet mitt.

Hjernen min er fylt til randen, og opptatt. Men til tross for at jeg har mengder med arbeid som skal gjøres, kjenner jeg ikke i det hele tatt noe til motløsheten og det overveldende, negative presset om å lykkes som jeg levde med konstant i Japan. Og det er akkurat dette jeg ser på som den største og viktigste forskjellen mellom livet som utvekslingselev i Japan, og hverdagen her hjemme.

Om jeg skal sammenligne livet mitt i Japan med livet etter å ha kommet tilbake til Norge, er det ett aspekt som står sterkere enn noe annet: trygghet. For mens et mislykkende i en eller flere av oppgavene som hører til hverdagen jeg lever i nå potensielt kan bære med seg konsekvenser for flere tiår fram i tid, er det livet som utvekslingsstudent, hvis små seire og nederlag betyr nokså lite i den store sammenhengen, som jeg husker som mest stressende. Det å være ny i en fremmed kultur og hele tiden skulle streve for å tilpasse seg og oppføre seg riktig, er utrolig energikrevende. Nå i ettertid vet jeg at jeg kunne (og i mange tilfeller burde) ha tatt ting litt mindre på alvor; for det viste seg sjelden å være så viktig eller så farlig som jeg trodde når jeg var midt oppi det. Et eksempel er på judoklubben Nishi Sakai, hvor jeg med fordel kunne ha oppført meg litt mer som en utlending, dvs. ikke brydd meg så mye med høflighet mot treningskameratene, som flere ganger gikk over grensen i forhold til uhøflighet mot meg. Et annet eksempel er generelt i kommunikasjon med kamerater, lærere og vertsfamilien; det hadde ikke skadet meg om jeg hadde gjort et par flere feil, kulturelle eller språklige. Men siden jeg var oppsatt på perfeksjonisme, ble det mange unødvendige anstrengelser fra min side, og det, igjen, sluker energi.

Et lite sidespor, helt kort: den generelle usikkerheten jeg levde med som utvekslingselev, kan sammenlignes med usikkerheten, håpløsheten og mangelen på forståelse, innsikt og dermed også initiativ som man ser hos ungdommer fra 12, 13 år og oppover, gjerne fram til slutten av deres videregående skolegang. I den perioden er det mange som føler seg ensomme og fremmede, og de er veldig opptatt av, men samtidig usikre på, hva andre forventer av dem. Så prøver de å oppfylle krav de egentlig ikke vet om er korrekte eller ikke, som de mer eller mindre har gjette seg fram til. I slike situasjoner kan det lett kjennes som at de mislykkes fordi de føler at uansett hva man gjør, så blir det ikke rett. Men hvordan kan man kjempe målrettet og oppfylle krav om man ikke har noen forståelse for hva kravene faktisk går ut på? Og hvordan kan man nå et mål om man må lete seg fram til startstreken i blinde? Dette er ganske nøyaktig det samme som utvekslingselever i en helt fremmed kultur går igjennom; de går inn i en ny og, for dem, mer komplisert verden. Den største forskjellen blir vel at tilpasningsproblemene som en utvekslingselev opplever er enda mer konsentrerte, finnes i nærmest alle arenaer av livet i det nye landet, og må løses eller gis opp over kortere tid enn hos en vanlig forvirret og fortvilt tenåring.

Det er lett for meg å si nå i etterkant at man for ikke å slite seg selv helt ut skal ta alle bekymringer med en klype salt når man er på utveksling. Jeg ble fortalt både før jeg dro og gjennom hele oppholdet at jeg anstrengte meg for mye om å oppføre meg japansk, men det var ikke før ganske på slutten at jeg tok det til meg og begynte å slappe mer av. Og, virkelig, det var da ting som karaoke, trening eller bare samtaler begynte å bli skikkelig morsomme. Om jeg skal gi et råd til andre som tenker som meg, vil det allikevel være å forsøke å styre perfeksjonismen; vanskelig som det enn kan være. Det er virkelig ikke nødvendig å stå gjennom alle småprøvelser i hverdagen med toppkarakter, og i en situasjon som det å tilbringe et år i utlandet holder det nesten alltid at du gjør ditt beste. Noe mer kan du jo uansett ikke, og akkurat det er det viktig å innfinne seg med. Gjennom året i Japan gjorde jeg meg mange verdifulle erfaringer i forhold til plassering av tid og energi, og uten den nye kunnskapen ville jeg ikke ha vært i stand til å organisere hverdagen min slik som den er nå. Alt er ikke like viktig, og det er godt å vite at jeg kan prioritere. Føler jeg for å kutte ut noe av det som ikke er så viktig i den store sammenhengen, er valget ene og alene mitt.

Jeg tror det er sånn at man ofte må hoppe rett i ting for å lære noe. Hvorvidt man føler seg klar eller ikke, spiller ingen rolle. Jo da, jeg slet som faen i flertallet av de ti månedene, og var stressa, usikker, motløs og til tider apatisk. Men jeg har lært utrolig mye om meg selv og om hvordan jeg kan forvalte min tid og energi, og når alt kommer til alt, så er det sluttresultatet som teller. Dette er livskunnskap som man aldri slutter å få bruk for.

Det har snart gått to måneder siden jeg kom hjem, og jeg føler egentlig at jeg er ganske ferdig landet. Allikevel støter jeg fortsatt med jevne mellomrom på ting som skal gjennomføres for første gang siden jeg dro, og noen av dem setter i gang nokså interessante tanker.

Jeg har blant annet et eksempel fra i dag ettermiddag, da jeg skulle ta ungdomsskolebussen hjem før første gang på et helt år. ”Her har jeg vært før. Jeg husker det, jeg husker hvordan det var; ikke noe gøy i det hele tatt.” Skolerelatert slit og stress, for ikke å snakke om andre og ofte tyngre ting, ligger gjemt i steder, gjenstander og opplevelser som en skolegård, et gulvteppe, en trappeoppgang, eller en busstur. Nettopp reisen hjem med skolebussen blir et symbol for den monotone, innholdsløse, og smått håpløse kampen som pågikk fra en eller annen gang på ungdomsskolen og fram til et drøyt halvår før jeg reiste i mars i fjor. Følelser og tanker jeg hadde på den tiden har blitt lagret i stedene og tingene jeg pleide å forholde meg til, og når jeg gjenoppdager dem, blir det som å gjenoppdage fortiden. Det er ikke nødvendigvis gøy; bussturen i dag sugde ut altfor mye energi og etterlot meg mer sliten enn vanlig etter en dag på skolen.

I månedene før jeg dro, bar jeg fremdeles rundt på mye av det gamle og tunge fra et par år tilbake; det til tross for at det til stadighet kom inn nye, fantastiske og positive ting i livet mitt. Å legge til de tingene jeg vil ha i hverdagen samt å kvitte meg med det som er negativt, er noe jeg kommer nærmere å virkelig gjennomføre for hvert delmål som oppnås. Ved å få den pausen fra livet i Norge som Japan jo var, og dermed også få muligheten til å glemme en del, har jeg hatt en stor fordel når det gjelder denne prosessen. Det er mye lettere å begynne på nytt med en frisk start, enn å skulle forandre gamle og vel inngrodde vaner til noe effektivt.

Akkurat som sangene på Cd-kopien jeg fikk av trenerne ved judoklubben Nishi Sakai er fulle av følelser fra livet i Japan og tiden jeg trente der, bærer hverdagslige opplevelser og utsikter i Norge på en hel masse gamle minner. Jeg skal ikke si at minnene herfra bare er negative. Men det er absolutt de negative som har satt sterkest spor, og dermed er det også de jeg opplever sterkest nå som jeg kommer tilbake. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg er i stand til å møte det som kan møtes ansikt til ansikt og forandre dem til å bli en del av det nye og positive, og ellers fjerne det som må fjernes fra livet mitt og glemme det helt. En annen, ganske mye større opplevelse som i høyeste grad hører sammen med før og nå/gammelt og nytt, er hvordan det var å komme tilake til skolen. Å skulle tilpasse meg, som jeg har måttet gjøre, men samtidig å beholde alt det nye jeg har fått, er ikke bare enkelt. Jeg har utarbeidet noen løsninger, og har kommet et visst stykke i prosessen for å få realisert dem, men det får jeg komme tilbake til når jeg vet ting litt mer sikkert.

I løpet av de siste dagene har jeg kommet et stort skritt nærmere å integrere mitt Japan med livet i Norge. Jeg har endelig fått gjort det jeg har utsatt siden jeg kom hjem – å komme i kontakt med japanerne mine igjen.

Tanken som startet prosessen, var at ”nå passer det vel bra å svare kontaktpersonen min på skolen. Jeg vet at jeg måtte gjøre det snart, jeg har virkelig ventet lenge…” Jeg hadde jo ingen grunn til å la være, og når det kom til stykke så følte jeg faktisk ikke noen særlig stor vegring. Og så skjedde det bare, og det gikk bra. Deretter fulgte facebookmeldingene fra Yuuko og Risako, for når jeg først er i gang, hvorfor ikke svare alle sammen? Og akkurat der støtte jeg på den store forskjellen mellom Hotmail og facebook; kontaktene mine på det sistnevnte kan se når jeg logger på. Dermed har de muligheten til å hugge tak i meg mens jeg enda er til stede, og selv om klokka var elleve om kvelden i Japan og de var midt i forberedelsene til eksamen, ble jeg sittende i godt over en halv time og chatte med gamle klassekamerater.

Det kjennes veldig godt å ha det overstått, gjenopprettningen av kontakten med japanerne mine. Til tross for at det egentlig ikke er noen veldig stor sak så var det en terskel jeg måtte over, og terskler som ikke overstiges med én gang vokser seg gjerne bare høyere og høyere. Det eneste av dette som gjenstår nå er å ta kontakt med vertsfamilien min, og det gjør jeg vel i løpet av vinterferien.

Det var veldig hyggelig å snakke med japanerne mine igjen. Men savner jeg noen av dem? Nei, jeg kan ikke si at jeg gjør det. Litt fordi jeg ikke har vært hjemme lenge nok til å begynne å savne noe/noen, men også fordi jeg aldri fikk nære nok forhold med noen i Japan til at det skulle gjøre vondt å være borte fra dem. Ellers har det vært så mye annet å styre med etter at jeg kom tilbake, at tiden til å reflektere over opplevelsene mine har vært knapp. Jeg har imidlertid begynt å innse en god del saker når det gjelder oppholdet og livet mitt i Japan, ting som jeg var for opptatt til å kunne se tydelig mens alt pågikk som verst.

En av disse tingene, er hvor vanskelig de første to-tre månedene faktisk var. Det er merkelig hvor vant man kan bli til følelsen av å stå med tårene rett bakom øynene nærmest til enhver tid. Jeg husker hvordan jeg om morgenen presset dem tilbake mens jeg spiste frokost med vertsfamilien, eller at jeg før nesten hver eneste judotrening ved Nishi Sakai hadde en svær klump i halsen som ikke ville vekk. Det var jo helt normalt for meg da å være på grensen til tårer flere ganger om dagen, så jeg tenkte ikke noe særlig over det. Det er først nå jeg legger merke til hvor lite balanse jeg egentlig hadde i den perioden.

Bygger jeg videre på den tanken, vil det være nærliggende å undre seg over hva det var som hjalp meg beholde den lille balansen jeg tross alt må ha hatt. For jeg falt aldri virkelig utfor noe stup, selv om det var nære på et par ganger. Jeg har ikke grublet så mye over dette, men et par nokså selvsagte svar har jeg jo. Først og fremst ville jeg ha kommet meg gjennom tiden i Japan på en helt annen måte, og sikkert vært i kontakt med en hel del flere nedforbakker, om jeg ikke hadde hatt muligheten til å få hjelp av både judolærere og kjæresten gjennom Skype.

Balansekunst er noe jeg holder på med fortsatt, til tross for at det har gått en og en halv måned siden hjulene slo i bakken og flyet stoppet opp. Det tar tid å vende seg til gamlelandet igjen etter å ha vært så borte i ti måneder, og på det nivået er vel dette noe alle utvekslingsstudenter går igjennom. Ting som før var rutiner føles småvanskelige å skulle effektivisere igjen, og ordninger, sammenhenger og regler som før ”bare var sånn” er ikke like lette å akseptere.

God balanse er noe jeg prøver å få til gjennomgående i flere aspekter av livet mitt. Akkurat når det gjelder Japan har jeg kommet et godt stykke på vei, og etter å ha fått gjenopprettet kontakten med kamerater, språklæreren og skolen min, tror jeg at det som først og fremst gjenstår er at tiden skal gå. Jeg føler meg hvert fall mer enn klar nok til å legge Japan bak meg.

Nå har det gått over en måned siden jeg kom hjem fra Japan. På mange måter har det vært tungt å komme tilbake, men alt i alt har ting blitt mye lettere i løpet av de siste ukene. Det føles som at jeg endelig er i ferd med å avslutte landingsprosessen. Jeg har kommet greit inn i skolearbeidet, trener judo i Mysen to ganger i uka, og har funnet en grei balanse mellom å gi meg selv pusterom samtidig som jeg får gjort det jeg skal. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg kan være sikker på at jeg klarer å gjøre det som må gjøres for å nå målene mine, og jeg er langt mer harmonisk enn jeg har vært på lenge.

Tankene om alt mulig har alltid vært der, men de er enda mer fremtredende nå som jeg har litt ro til å dvele ved dem. Særlig er det én ting jeg undrer litt over, en hindring som står igjen før jeg kan si at jeg både har landet og kommet meg ordentlig opp på beina igjen. Jeg har lagt merke til at jeg både bevisst og ubevisst unngår ting som har med livet mitt Japan å gjøre, og at jeg vegrer for å tenke noe særlig på den tiden jeg tilbrakte der. Det ligger flere ubesvarte facebookmeldinger og e-poster fra japanske bekjente i innboksene mine, men jeg får meg bare ikke til å svare på dem. På en eller annet måte, trolig med tiden til stor hjelp, må jeg klare å integrere de ti månedene i Japan i livet mitt nå. Jeg ønsker å legge dem bak meg som vanlige minner, og jeg vil at de skal forbli en del av meg. At det ikke er enten eller, at Japan verken er altoppslukende eller ikke-eksisterende, men helt enkelt en periode på nesten et år hvor jeg opplevde utrolig mye forskjellig.

En annen ting som jeg bevisst jobber en del med nå, er tanker som har å gjøre med tilhørighet. Japan var aldri mitt eget, og nå som jeg ikke lever der lenger er det enda mindre så enn det var når jeg gjorde det. Heller ikke det gamle i Norge har blitt helt mitt enda, men jeg jobber med å gjøre de forskjellige delene av livet her til mitt eget. Siden jeg har blitt mye mer sikker og bestemt på hva jeg vil og hva som er uinteressant for meg, innebærer det blant annet å kaste ut en del saker som ikke lenger passer med den jeg er. Jeg sa ha det til svært mye fra ”det gamle livet i Norge” mens jeg var i Japan, så prosessen er ikke smertefull. Men like fullt må den gjennomføres, og det skorter absolutt ikke på gjøremål for tiden.

Japan er et gammelt prosjekt, som fortsatt mangler litt av avslutningen. Mye av det som var vondt og vanskelig med å leve der ligger fortsatt i meg et sted, og heller enn å glemme det vil jeg trekke det litt fram, snakke om det, og forsøke å gjøre det til en akseptert del av minnene mine. Som sagt tror jeg det er viktig å ikke stresse med det, og å la ting gå som de skal. Neste trinn blir vel å komme litt i kontakt med de japanske klasse- og judokameratene mine igjen, i det minste å svare på facebookmeldinger og alt det der. Deretter får jeg se hvordan ting går, hva slags forhold jeg får til mitt Japan.

Det er mye å si om det å komme hjem etter et slikt utenlandsopphold, og derfor har jeg bestemt meg for å fortsette å blogge i omtrent to måneder til. Jeg vil fortelle om krasjlandingene, skolestart i Norge, samt problemer og gleder som hører med å være tilbake. Dessuten, og for andre potensielle utvekslingsstudenter kanskje noe av det aller viktigste, kommer jeg til å skrive om prosessen med å få året i Japan godkjent som andreklasse i videregående.

Vi sees!

Jeg er tilbake. Tilbake fra Japan, i Norge, her hjemme; om det i det hele tatt kan kalles det, etter ti lange måneder på den andre sida av jorda. Jeg er tilbake i Eidsberg, Glomsrud, i ingenmannsland; på rommet mitt, som fremdeles er mindre enn halvveis så, men som sikkert blir mer vant med tiden. Og jeg er tilbake til bloggen, i hvert fall for en liten stund.

Ukene som har vært, de drøye to fra jeg forlot Osaka og fram til nå hvor jeg tvinger tankene sammen i et forsøk på å få noe ned i en tekst, har vært svært, svært intense. Det har skjedd mye, både rundt meg og med meg, og jeg har vært sliten og oppspilt på samme tid. Men jeg har hatt det fantastisk, og takket være i all hovedsak tre personer (kjæresten min, samt mine to judolærere), har tåken jeg opplevde i Japan lettet. Jeg kan se, både lengre og bedre enn for bare en kort tid siden, og jeg kjenner meg i stand til å fortelle litt om det som har hendt i den aller siste tida, siden jeg reiste ifra Japan.

Min aller siste dag i Japan (ikke selve landet men i mitt eget Japan i utkanten av Osaka), opplevde jeg gjennom tjukk skodde. Den begynte umerkelig, uforståelig, tåkete… det var ingen andre som kunne forstå at jeg skulle reise hjem, og selv var jeg nokså borte. Skal jeg virkelig hjem, skal hverdagen min omveltes enda en gang slik som for knapt ti måneder siden? Hjernen forstår ikke sånt. Kanskje etterpå, men ikke mens forandringene foregår. Søvnmangel hadde nok også en del med saken å gjøre; jeg sov knapt to timer i løpet av natten i forveien, og var dermed så utslitt at jeg slapp å grue meg for å dra hjem, slapp å være nervøs eller å gråte.

Tårene lot vente på seg lenge. Men når tiden kom for å sjekke inn på flyplassen og jeg skulle ta farvel med vertsfamilien og de ti klassekameratene som hadde kommet for å si hade, ble alt sammen litt for mye. Jeg knakk ikke helt sammen, men det var ikke så mye om å gjøre; og det var med tårer i øynene, på kinnet, oppi plastposene med gaver og rundt omkring på jakka mi at jeg snublet meg gjennom innsjekkinga. Når jeg kom på flyet var heldigvis det verste over, og med Homebound Train sånn passe høyt på i hodetelefonene, ble jeg nesten på godt humør. Fra Osaka til Tokyo, en natt på hotell med de andre utvekslingsstudentene, og deretter hjem neste dag via Wien.
Vel fremme på Gardermoen var jeg totalt utslitt. Jeg hadde problemer med å snakke ordentlig, måtte blunke flere ganger for å se klart, og kunne ikke for alt i verden ha klart å samle tankene mine. Joda, oppriving, innsjekkingsproblemer, reise og lite søvn hadde gjort sitt for å få meg sliten, men like mye som det, var problemet at jeg fikk over meg på én gang alt det tunge fra tiden i Japan. Ti måneder har ikke gått smertefritt, og det fantes fortsatt mye som ikke hadde blitt reparert. Etter et kort møte med foreldre og lillesøster, satte jeg meg på flytoget til Oslo. Møtte kjæresten min, dro hjem til ham, og forsvant ned i hi de neste tre dagene.

Etter tid av fantastisk kvalitet i Oslo, bar det helt hjem; til Eidsberg. Godt å være hjemme? vel, njaa… Det var hyggelig å treffe familien, og på en merkelig måte litt spennende å få se igjen rommet mitt og det gamle huset. Noen ting gikk rett tilbake til slik det var før, som nyheter i stua og norsk mat på middagsbordet. Andre ting har forandret seg stort og vil nok ikke snu seg igjen, men akkurat det temaet dykker jeg dypere ned i gjennom et senere innlegg. På det mer overfladiske planet har jeg ikke så mye annet å si om mine to dager hjemme, og derfor hopper jeg til uka som nettopp har vært, til mitt siste eventyr så langt.

Fredag forrige uke reiste jeg av gårde igjen, denne gangen til Lisboa. Den reisen var noe jeg hadde gledet meg til i flere måneder, helt siden jeg ble bedt med av judolærerne mine Georg og Siw. Hovedmålet med turen var å få oppleve treningen i en nokså prestisjefylt portugisisk judoklubb, hvor blant annet treneren har åttende dan, dvs. åttende grad av svart belte. Det burde være unødvendig å nevne at det var veldig interessant. Særlig var det fint å få se forskjellene mellom europeisk trening av høy standard og det jeg har vært med på i Japan. Helt kort fortalt var stemningen mer avslappet, og menneskene langt mer tolerante.

Ellers har jeg vandret rundt og besøkt steder, drukket kaffe som virkelig smaker kaffe, og spist mat hvis smak overskygger alt jeg er vant til fra før. Det ble en uke fylt til randen med nye opplevelser, samt mange fantastiske sjanser til å bli kjent med en verden så totalt forskjellig fra Japan og ei heller sammenlignbar med Norge. Turen forstørret nok kultursjokket av å komme hjem til Norge ganske så mye, men jeg kan ikke si annet enn at det var verdt det. Nå kjenner jeg både Japan, Norge og litt av Portugal, og jo flere erfaringer jeg kan knyte sammen og se i forhold til hverandre, desto mer brukbare vil de bli. I morra begynner jeg på skolen igjen, noe som også vil bli til en ny erfaring. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg; følelsene er ikke engang blandede, rent bortsett fra at det skal bli gøy å ta på meg skoleuniformen igjen. Men ting går seg vel til, og jeg vil ikke bekymre meg for noen framtid som mest sannsynlig løser seg uten større anstrengelsene fra min side enn at jeg får det til. I Japan brant jeg meg på å la stresset ta overhånd; i Portugal har jeg lært å slappe av. Kan jeg ta med meg den leksa inn i hverdagen fra og med i morgen, skal jeg være fornøyd.

Helt til sist: dette blir ikke det aller siste innlegget i denne bloggen, jeg planlegger å fortsette i hvert fall en liten stund til. Jeg har sagt hade til Japan nå, og jeg er klar for å gå videre, men selv om oppholdet mitt i Japan er over, vil bølgene fra det vare en god stund til. Å komme hjem er nok et av de tøffeste aspektene av et utvekslingsopphold, og jeg ønsker å skildre videre hva som skjer etter at man har landet. Og tro meg. Den som tror at allting fortsetter som før, har nok aldri hatt så feil.